DEMOKRATI: Vi elsker demokrati, bare ikke der vi tilbringer tiden vår, som jobb eller studiested, skriver Vegard Møller.
DEMOKRATI: Vi elsker demokrati, bare ikke der vi tilbringer tiden vår, som jobb eller studiested, skriver Vegard Møller.illustrasjon: Øivind Hovland

Den student­de­mo­kra­tiske revolusjon begynner nå

Studentvalget føles trivielt fordi det er det. La oss gjøre det viktig.

Det er valgsesong ved Universitetet i Oslo, og ingen bryr seg. Neida. Joda. Men de burde bry seg. Ikke veldig, men nok til å avgi stemme. De er det minste de kan gjøre! Prøver du å fortelle meg at det er andre ting studenter pleier å gjøre på senvåren, som kan tenkes å virke distraherende? Spar meg, du kan stemme samtidig som du hører på Oljefondets nye podkast, «In good company» med Nicolai Tangen.

Men fra alvor til alvor. Vi er mange med velbegrunnet ambivalens overfor valget. Det er nemlig bare en moderat spissformulering når jeg sier at valget av studentparlament handler om å velge hvem UiO ikke skal lytte til det kommende året.

Les også: «Det handler om liv og død»

Valget av studentparlament handler om å velge hvem UiO ikke skal lytte til det kommende året

Studentdemokratiet er litt som formann Maos masselinje: Arbeiderne får si hva de mener, men ingenting sikrer at de blir lyttet til. Litt som om Stortinget var uten lovgivende makt og deres eneste jobb var å vedta hva de skulle gjengi som folkets perspektiv, da Kongen en sjelden gang rådførte seg med dem. Og dette er ikke et fjernt eksempel – det er så godt som en perfekt analogi.

Vi stemmer på hvem som skal representere oss i Studentparlamentet ved UiO. Studentparlamentet bestemmer deretter hva et arbeidsutvalg skal jobbe med å fremme overfor universitetet på vegne av oss. Med en streng maktdefinisjon – A har makt over B hvis A kan få B til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort – er det snakk om total maktesløshet. Likevel er det mulig for flinke studentpolitikere, med gode personlige egenskaper, å tilegne seg karismatisk makt overfor dem med faktisk makt, sånn at de av en eller annen grunn får lyst til å virkeliggjøre vår vilje. Og karismatisk makt er ikke så verst. Jeg har ikke spurt UiO-rektor Svein Stølen om dette personlig, men på spørsmål om han føler at han styrer universitetet, forventer jeg i beste fall et rungende «bittelitt, kanskje?».

Karismatisk makt er også makt. Og derfor vil jeg entydig poengtere at det har noe å si hvem du stemmer mer på. De som skal representere oss burde åpenbart også reflektere oss.

Når det er sagt: Studentpolitikken føles litt triviell fordi den er nettopp det, litt triviell. Det kan og bør vi endre på. Og det er derfor jeg herved oppfordrer til revolusjon. Ja, du leste riktig. Det er på tide å putte demokrati i studentdemokratiet.

Les også: «Bustadsektoren er strukturelt skakkøyrd»

Hvorfor er det ikke allment selvinnlysende at vi bør styre våre universiteter?

Det virker som vi rett og slett blir vant til ting. Normer sedimenteres. Rettferdighet blir radikalt. Av og til trenger man en oppvekker, og her er den: Hva er begrunnelsen for at våre utdanningsinstitusjoner ikke er hundre prosent demokratiske? Vi elsker demokrati, bare ikke der vi tilbringer tiden vår, som jobb eller studiested. Hvorfor er det ikke allment selvinnlysende at vi bør styre våre universiteter?

For å hjelpe deg litt på vei, er det ikke åpenbart hvordan makten bør fordeles mellom studenter og ansatte. Det bør vi dvele litt over før vi tar over den sjappa. Er det studentenes universitet noe mer enn de ansattes? Kanskje ikke, men akkurat nå synes det å være omvendt. I dag er det fire studenter per ansatt. Med det forholdstallet skulle åtte av ti representanter i universitetsstyret vært studenter. I stedet er tallet to. To av ti. Hvorfor aksepterer vi det?

Politikk er og blir kampen om knappe ressurser. Og på flere områder har studenter og ansatte konkrete interessemotsetninger. For eksempel har det blitt smertelig åpenbart at generasjonene mildt sagt spriker i sine syn på hva som er ambisiøse klimatiltak. Og da blir vår avmakt fort konkret. Vår og deres makt over denne institusjonen er gjensidig utelukkende – deres makt er på bekostning av vår.

Det er ikke 1968. Det blir ikke no’ væpna revolusjon, liksom. Det jeg derimot foreslår, er verdens enkleste lovendring. Bytt ut «20», og sett inn «50» (eller mer) i den følgende setningen fra Universitets- og høyskoleloven § 4–4: «Studentene skal ha minst 20 prosent av medlemmene i alle kollegiale organ som tildeles beslutningsmyndighet.» Man skal jo alltid be om mer enn man egentlig krever, så la oss heller si 80? Det er dere som er politikere. Dette fikser dere.

Jeg tenker vi begynner med en programerklæring. Hvis noen fra Norsk studentorganisasjon leser dette, er det mulig å bare legge det inn i landsmøteerklæringen retrospektivt? Ikke det, nei? Okei. Husk at revolusjonen går nedenfra og opp (akkurat som NSO). Denne går til alle landets studentråd: Det er på tide at dere, på vegne av oss, tar opp kampen om faktisk innflytelse over deres respektive utdanningsinstitusjoner. I lys av det stiller jeg følgende spørsmål til alle lister i studentvalget: Går dere til valg på å fremme studentenes makt? Stillhet er samtykke. Godt valg!

Les også: «Vi må snakke om dødelige våpen»