PÅRØRENDE: Det er gjerne pårørende som løfter debatten om aktiv dødshjelp, skriver Daniel Hesby Hansen.
PÅRØRENDE: Det er gjerne pårørende som løfter debatten om aktiv dødshjelp, skriver Daniel Hesby Hansen.illustrasjon: Øivind Hovland

Det handler om liv og død

Vi som er unge i dag kan ikke utsette debatten om aktiv dødshjelp til det er for sent.

Vi tenker sjelden på døden. Det at vi en gang skal dø, skremmer oss – å ikke eksistere lenger er fryktinngytende, når eksistens for så mange er en helt sentral del av livet. Enda verre er det å tenke på at mange av dem vi bryr oss mest om sannsynligvis vil pakke sakene sine og dra før vår tid kommer, slik at vi må stå igjen alene og lure på hvordan i all verden vi skal klare oss uten dem. Døden kommer imidlertid, brått eller ventet – og noen ganger er den kjærkommen.

Les også: «Bustadsektoren er strukturelt stakkøyrd»

Når det plutselig er ens egen far som sitter fast i stresslessen, er det for sent å engasjere seg

I dag er aktiv dødshjelp forbudt i Norge, selv om 77 prosent av befolkningen støtter det helt eller delvis, ifølge en undersøkelse Dagbladet gjorde i 2019. Likevel tas det sjeldent opp når det er valg, og på tross av populariteten er det et vanskelig samtaleemne, spesielt for politikere. De sakene som fenger mest er gjerne ting som angår oss her og nå, og for de fleste er dette heldigvis ikke en smertefull utgang fra livet.

Det er gjerne pårørende som løfter debatten om aktiv dødshjelp. Sist var dette Frp-politikeren Kari Kjønaas Kjos, hvis far tilbrakte de siste månedene av livet lenket til en stressless i store smerter. I 2020 fikk vi høre om Torgeir Lian (24), som avsluttet livet i Sveits, etter å ha mistet evnen til å gå, spise og snakke som følge av sykdom. I kjølvannet av saker som disse forteller de involverte om mye støtte fra vanlige folk, men så ebber debatten ut, uten at noe endrer seg politisk. Av stortingspartiene er det kun Frp som har aktiv dødshjelp i programmet sitt, som bør frustrere de av oss som støtter saken, men befinner oss lenger til venstre enn Sylvi Listhaug.

Les også: «Vi må snakke om dødelige våpen»

Behovet for aktiv dødshjelp er noe de færreste må forholde seg til i praksis, men for de som tvinges til å ta stilling blir det ofte en hjertesak

Det er et problem at mange ikke tar stilling til denne saken før de står i det selv. Plutselig er det ens egen far som sitter fast i stresslessen, og da er det egentlig for sent å engasjere seg. Dette er ikke å si at aktiv dødshjelp på noen måte er en enkel sak å forholde seg til – verken for den som tar valget eller de rundt. Lidelse er en del av livet, og det viktigste er i å sikre at det er verdt å leve for så mange som mulig, så lenge som mulig. Samtidig kommer man ikke utenom de tilfellene hvor den subjektive lidelsen blir så stor at man bør få velge å slippe.

Dette er spesielt aktuelt for de som studerer helsefag. Gjennom mange år i helsevesenet er sjansen stor for at man kommer i kontakt med noen som lider kraftig og ønsker å dø. Her er det aktuelt å snu tanken om reservasjonsrett – altså at man av samvittighetsgrunner kan slippe å utføre enkelte inngrep – på hodet: Det er en god ting at helsepersonell som er prinsipielt mot aktiv dødshjelp, skal kunne reservere seg dersom det blir innført. Men hva med de som støtter retten til aktiv dødshjelp, men ikke har muligheten til å innvilge det til sterkt lidende pasienter som ønsker det?

Ikke at leger skal trosse loven, men det må veie tungt å ikke ha mulighet til å gi pasientene sine den behandlingen man mener de fortjener. Hvordan ville det vært å være en lege som er for abort i et land som forbyr det? Den norske parallellen blir å sympatisere med en pasient med store smerter som ønsker å dø, samtidig som en naturlig død ligger langt inn i fremtiden.

Ifølge professor i medisin Jarle Ofstad er det «naivt å tro at det ikke foregår aktiv dødshjelp i Norge». Vi har hatt to rettssaker mot leger som bidro til at pasienter fikk dø etter eget ønske. Disse endte med henholdsvis påtaleunnlatelse og domsutsettelse – begge slapp altså å sone.

Man kan se for seg at aktiv dødshjelp allerede foregår i det norske helsevesenet, og at det finnes en slags stille aksept for dette. Det må imidlertid være en stor belastning å måtte operere i juridiske gråsoner, og noen ganger aktivt bryte loven av samvittighetshensyn. Ville det ikke vært bedre for både pasienter og helsepersonell dersom denne praksisen ble lovlig og regulert?

Behovet for aktiv dødshjelp er noe de færreste må forholde seg til i praksis, men for de som tvinges til å ta stilling blir det ofte en hjertesak. Hovedfokuset til helsevesenet skal være å helbrede, trøste og lindre, men dessverre finnes det tilfeller hvor dette ikke er nok. For noen kan det være bedre å dø enn å leve videre. Da er en trygg og verdig død med sine nærmeste til stede å foretrekke fremfor å gjøre det på egenhånd, reise til utlandet eller håpe på en barmhjertig lege. Retten til en verdig død skal ikke ha å gjøre med sosioøkonomisk status, ei heller skal den innebære at noen bryter loven. Vi vet aldri hvem av oss som blir sittende i en stressless og drømme om Sveits, så det angår oss alle: Vi må snakke om aktiv dødshjelp.

Les også: «Språkforskning for fred»