LITE Å VINNE: Vi får ikke høyere stipend eller studielån, ei heller festes det til grunnbeløpet i folketrygda, så vi slipper å mase konstant, skriver Vegard Møller.
LITE Å VINNE: Vi får ikke høyere stipend eller studielån, ei heller festes det til grunnbeløpet i folketrygda, så vi slipper å mase konstant, skriver Vegard Møller.illustrasjon: Øivind Hovland

Regje­ringen sier nei til studenter

Det eneste vi har å se frem til, er å ikke lenger være studenter. Utnevningen av Ola Borten Moe som forsknings- og høyere utdanningsminister, er et tydelig tegn på at sektoren ikke prioriteres.

Hva får du når du nettopp har fått i oppdrag av Kongen å utnevne ny regjering, og må balansere to gjensidig utelukkende formål, (1) tildele partifeller så mange som mulig av de ministerpostene du vurderer som viktigst, og (2) sørge for at Senterpartiets representasjon i nevnte regjering stemmer overens med valgresultatet? Blant annet Ola Borten Moe som forsknings- og høyere utdanningsminister.

Les også: «Ikke hvil på laurbærene»

Men hva hvis det ikke finnes klare politiske hensikter for å videreføre posten, men det likevel er maktpolitisk beleilig?

Alle statsråder er likeverdige, men noen statsråder er mer likeverdige enn andre. På det meste var det 22 statsråder i Erna Solbergs flertallsregjering, men kun 16 av disse var øverste leder for et departement (hvis du inkluderer statsministerens kontor). De seks resterende er såkalte ministre uten portefølje, eller konsultative statsråder. Hva skal vi med dem? Av og til kan det være hensiktsmessig at en person gis ansvar for et avgrenset domene internt i et departement, slik næringsdepartementet har både en næringsminister og en fiskeriminister. Men det er vanskelig å komme unna at det som regel er flere hensyn som spiller inn, da hovedsakelig at styringspartiene Høyre eller Arbeiderpartiet vil tilfredsstille de mindre partiene de er avhengige av, for å i det hele tatt danne regjering. Et eksempel er da Solberg ville integrere Venstre, og senere KrF, i en borgerlig flertallsregjering uten at det gikk særlig utover Fremskrittspartiet.

Det varierer i hvilken grad ministerposter uten porteføljer er hensiktsmessige utover at de er maktpolitisk beleilige. Forsknings- og høyere utdanningsposten var åpenbart politisk beleilig da Solberg ville integrere Venstre i regjering uten å frata Fremskrittspartiet så mange poster at de meldte seg ut. Likevel er Venstre et parti som setter kunnskap høyt, og med tanke på de gjennomslagene Venstre fikk innenfor sektoren, var det også gode politiske grunner til å gjøre Iselin Nybø til den første forsknings- og høyere utdanningsministeren.

Les også: «Ber vi om for mye?»

Det er klart og tydelig hva studenter ønsker: muligheten til å fokusere hundre prosent på studietiden uten å leve i faktisk fattigdom.

Når ministerposter konstrueres er det altså med varierende grad av forankring i policy, i forhold til forankring i maktpolitisk beleilighet. Men hva med videreføring av poster når en helt ny regjering tar over? De kan selvfølgelig velge å videreføre posten fordi de ønsker å videreføre den særlige prioriteringen av det gjeldende domenet, og hvis ikke, kan de velge å droppe den. Men hva hvis det ikke finnes klare politiske hensikter for å videreføre posten, men det likevel er maktpolitisk beleilig? Jeg tror du ser hvor jeg går hen.

Det er klart og tydelig hva studenter ønsker: muligheten til å fokusere hundre prosent på studietiden uten å leve i faktisk fattigdom. Mange av oss håpte, ei om vi aldri turte å tro, at posten ville videreføres og fylles av en representant for et parti som har antydet at studenter er ålreite dyr. Men nå har vi å gjøre med to partier, som sjeldent har vist tegn til å anse dette som særlig verdt å prioritere. Hvis deres ønske var en slank regjering, kun bestående av nødvendige og andre hensiktsmessige poster, ville de skrotet den, men med hensyn til balanse, har de vedtatt å beholde den.

For det er lite empiri som underbygger en teori om at sektoren er særlig prioritert. Til VG har Borten Moe allerede meldt at det ikke blir økning i studiestøtte. Studenter med barn blir garantert lykkelige for en en ekstra måned med studiestøtte, men både studenter med og uten barn vil fortsette å leve i fattigdom, med mindre de jobber så mye at det går ut over studiene. Videre er det mildt sagt en mager agenda som kunnskapsministeren enkelt kunne tatt hånd om alene. Hurdalsplattformen sier ett og annet, og pløyboy Borten Moe har luftet noen grove skisser til en agenda. For eksempel vil han gjenreise høgskolen på Nesna og insentivere desentralisering med tanke på spredning av campus. Utover det har han et par tanker om hvordan akademia helst bør være, uten at han synes å ha konkrete idéer om hvordan de skal implementeres. Til henholdsvis Khrono og VG har han uttalt at forskere bør være mer synlige i media og skrive mer på norsk. Med all respekt er det vanskelig å se på dette som noe annet enn hva en nasjonalromantisk bonde ville sagt, om han hadde 24 timer på å forberede seg på å informere pressen om sin agenda, etter å nylig ha blitt informert om at han likevel ikke ble justisminister, men at de finner en plass til ham hvis det trengs.

Så der har du det. Studentene har tapt dette valget. Det eneste vi har å se frem til, er å ikke lenger være studenter. Vi får ikke høyere stipend eller studielån, ei heller festes det til grunnbeløpet i folketrygda, så vi slipper å mase konstant. Det vi har foran oss er en rekke nasjonalromantiske, symbolpolitiske utsagn, uten konkrete planer for hvordan de skal iverksettes. Og for ikke å glemme, en «ny» høgskole på Nesna, som forhåpentligvis ikke umiddelbart må legges ned igjen, fordi ingen vil gå der. Jippi!

Les også: «SiO er intenst udemokratisk»