EDGY: Det er ikke mulig å skille seg ut i et samfunn hvor vi alle forsøker å være like edgy, mene like mye, være like samfunnsengasjerte og gjøre like lite, skriver Kira Katharina Venbakken
EDGY: Det er ikke mulig å skille seg ut i et samfunn hvor vi alle forsøker å være like edgy, mene like mye, være like samfunnsengasjerte og gjøre like lite, skriver Kira Katharina Venbakken

Menings­løse meninger

Studenter er kjent for å ty til pennen når de får øye på urettferdighet. Men finnes det noe selvopptatt bak all denne aktivismen?

Du har nettopp skrevet enda et innlegg om koronaensomhet eller kroppshysteri eller klager på en eller annen stortingspolitiker, og nå har du fått beskjed om at meningene dine er i ferd med å gå i trykken. Mens du retter på tubeskjerfet og slenger studentveska uanstrengt over skulderen, ber du en liten takkebønn i ditt stille indre. Nok en gang kommer det krypende: suget, lengselen, det evigvarende søket etter anerkjennelse fra venner, familie og fiender. Nå skal du få gjøre det du gjør aller best, nemlig å skryte av deg selv. Men på en måte du tror vil gjøre det vanskeligere for oss andre å gjennomskue at det er nettopp det du driver med, så klart.

Les også: «Når nett(lei)ene vert tronge og kulda set inn»

Det er først og fremst et brennende engasjement og en gryende ansvarsfølelse som bør drive deg til å skrive innlegget, ikke et ønske om å vise deg frem i den offentlige debatten

«Har ment noen ting i VG i dag», skriver du i et innlegg på Facebook. Du er så sykt chill, men samtidig så sykt smart og samfunnsengasjert, og er det ikke egentlig litt rart at du ikke har fått deg kjæreste ennå? Du, min kjære student og moralske pliktbærer, er en helt på linje med Greta Thunberg. Selvsagt er du nødt til å mene noe om absolutt alt, stort og smått. Alt skal debatteres og dekonstrueres. Du tar viktige temaer, drøvtygger dem og spytter dem ut igjen til all mening for lengst er forsvunnet. Alle skal vite at du er på ballen.

Det er først og fremst et brennende engasjement og en gryende ansvarsfølelse som bør drive deg til å skrive innlegget, ikke et ønske om å vise deg frem i den offentlige debatten. Vi ser gjennom den liksomoppgitte selvskrytparaden du driver med på sosiale medier, men mangelen på selvinnsikt holder deg gående. Samfunnet trenger jo sånne som deg. Om natten ligger du våken på studenthybelen og stirrer i taket. Fantasier om å bli invitert på Dagsnytt 18 spiller på en loop i hodet ditt. Du er på hugget hele tiden, klar til å ta folk på noe de tidligere har sagt. Regjeringen eller skoleledelsen gjør ikke nok, jeg føler meg oversett og når skal vi begynne å prioritere studentene? Politikerne er udugelige, vi er alle klimasvin og nå er vi på vei utfor stupet.

Det kan hende du surner til mens du leser. For hvem tror jeg egentlig at jeg er? Jeg driver med akkurat det samme som jeg forsøker å gi deg slakt for. Men når jeg gjør det, så er det litt sånn ironisk og meta. Et innlegg om at jeg er drittlei av folk som skriver innlegg. Jeg, som alle andre, går rundt som en eneste stor klisjé. Det er ikke mulig å skille seg ut i et samfunn hvor vi alle forsøker å være like edgy, mene like mye, være like samfunnsengasjerte og gjøre like lite.

Det høres sikkert motstridende ut, men du skal ikke slutte å engasjere deg, gå i protesttog og skrive innlegg om temaer du virkelig brenner for. Da ender vi alle opp som meg – bitre og tiltaksløse. Bare tenk litt på hvilken motivasjon som ligger bak, neste gang du kjenner at det begynner å kile i skrivefingeren. Og hvem vet, kanskje jeg også burde begynne å si min mening litt oftere. Så er det ikke bare idiotene som slipper til i samfunnsdebatten.

Les også: «Nervøse jenter som kommer og nervøse jenter som går»