Tykt og tynt: Forfatter Maria Navarro Skarangers favoritter er
enten mursteiner eller fliser.
Tykt og tynt: Forfatter Maria Navarro Skarangers favoritter er enten mursteiner eller fliser.

Bokhylla til Maria Navarro Skaranger:

Maria Forever

Når hun ikke skriver, leser Maria Navarro Skaranger. Mye. Hun vender ofte tilbake til favorittene – noen har hun lest opptil fem ganger.

Bungalow av Inghill Johansen (2017)

–⁠ Hun skriver bittesmå bøker. Det ser ut som det hun skriver går så lett for henne. I denne boka er det en som skal bake en type kake som er den samme som moren hennes lagde. Så forklarer hun hvordan hun gjør det. Og det er så sterkt selv om det er så lite tekst. Hun har en helt fantastisk skrift, som treffer så godt. Det er et språk som kan spenne over lang tid og blande sammen fortid, nåtid og framtid, og referere til flere ting i samme scene. Det ser helt organisk ut. Alle andre forfattere som hadde prøvd å skrive som henne – det hadde blitt så stivt. Inghill Johansen, hun er helt rå.

Kort og godt: Noen av Skarangers favoritter er korte, men gode.
Kort og godt: Noen av Skarangers favoritter er korte, men gode.

Camillas lange netter av Mona Høvring (2013)

–⁠ Dette er også kjempekort! Ofte når man skriver så kort så tenker man at språket blir strippet ned og veldig poetisk og ikke noe overflødig. Men jeg opplever både Mona Høvrings og Inghill Johansens språk som veldig naturlig. Det ser bare veldig intuitivt ut.

«Jeg trodde ikke det var mulig for et menneske å grine så mye som jeg gjorde den dagen mamma ble begravd. Det var fryktelig trist at vi alltid hadde vært så uforsonlige, så lite føyelige med hverandre. En gang var jeg på toppen av fjellet sammen med noen venner. Vi hadde drukket vin og spist da en ekte ødeleggelseslyst kom over oss. Vi kastet tallerkener og flasker og glass ned i Hurdalens djupe blålige fjernhet. Nå knuser jeg nesten aldri noe».

Hvordan hun kan begynne med moren sin, så går hun over i lek, og deretter til at hun aldri knuser noe. I det korte draget der! Og det er helt naturlig! Det er mesterlig gjort. Både Inghill Johansen og Mona Høvring har skrevet korte, men enormt viktige bøker.

2666 av Roberto Bolaño (2004)

–⁠ Det her er min favorittbok. Den handler om flere folk som på mystisk vis knyttes til en by i Mexico. Midt i boken er det en beskrivelse av masse drap på kvinner. Etterforskerne finner lik etter lik. Det er 400 sider med bestialske mord, som er helt forferdelig å lese, men som også viser hvor lett de kvinnene som er utsatt bare går rett i glemmeboka; Til og med vi som leser glemmer dem. Mange sier det er en bok om ondskap. Den er kanskje først og fremst det, men det er også en kritikk av kapitalismen. I slutten av en av bøkene kommer Boris Jeltsin ut av en vulkan og bare sier masse rart, og du skjønner ikke hva det betyr. Litt sånn Ringenes Herre-stemning. Han utfordrer hva det vil si å skrive en roman, og det er vel sånn det skal være, er det ikke?

Gjenganger: Lars Noréns betyr mye for Skaranger, og hun vender ofte tilbake til ærligheten den svenske dramatikeren.
Gjenganger: Lars Noréns betyr mye for Skaranger, og hun vender ofte tilbake til ærligheten den svenske dramatikeren.

En dramatikers dagbok av Lars Norén (2008)

–⁠ Det er en bok jeg har lest mange ganger, og som jeg kan vende tilbake til. Den handler mye om Oslo. Han er forelsket i en ung dame, samtidig som han prøver veldig å få barn med kona si i Sverige. Han er blant annet på Kaffebrenneriet like ved Litteraturhuset, hver morgen, og drikker kaffe og spiser en croissant. Det er et forfatterliv jeg aldri har hatt! Han har noen passasjer og setninger som setter skikkelig støkk. Og det fremstår så nært, så hverdagslig: han er ikke noen flanør. Det er jo en dagbok: Alt er skrevet ned, han legger ikke skjul på noe. Lars Norén er en viktig forfatter for meg. Han er jo egentlig først og fremst dramatiker, men for meg så er han også roman- og dagbokforfatter.

Boka til Frank av C. A. Conrad (2016)

–⁠ Denne lille her er en fin bok. «Boka til Frank» er en helt fantastisk tittel på en diktsamling. Det er kjempekorte, muntlige dikt om en gutt som heter Frank, som vokser opp i veldig tøffe kår, som nok er basert mye på C.A. Conrads eget liv. C. A. Conrad bruker en interessant metode for å skrive dikt: De har et problem, og så gjør de noe aktivt for å få bukt med det problemet, og så resulterer det i et dikt. For eksempel er de uenige med loven. Da tar Conrad loven, moser den sammen til en grøt, spiser den, og så driter den. Man får et annerledes forhold til hvordan man kan være aktiv i dikt, og hvordan det kan være så mye mer også. Jeg synes det er veldig viktig. Du bør også google dem: En tjukk amerikaner med langt hår, bandana på hodet og masse krystaller rundt halsen – veldig kul!