KRAV: Så nå er det på tide å brette opp ermene og stille beinharde, men realistiske krav til den nye regjeringen, skriver Bjørn Winquist.
KRAV: Så nå er det på tide å brette opp ermene og stille beinharde, men realistiske krav til den nye regjeringen, skriver Bjørn Winquist.Illustrasjon: Øivind Hovland

Ikke hvil på laurbærene

Selv om studentene fikk det som de ville, kan ikke studentbevegelsen gå i dvale.

I en måling fra juli, oppga 61 prosent av studentene at de ville stemme på ett av de fem rødgrønne partiene. Nå som stemmesedlene er talt opp og de rødgrønne stakk av med seieren, kan det sies at studentene fikk det som de ville.

Nettopp derfor er det ekstra viktig med en tydelig og slagkraftig studentbevegelse. Selv om en ny regjering åpner for nye muligheter, er det også verdt å minne på at en rødgrønn regjering ikke automatisk er studentenes regjering.

Les også: «Vi skulle aldri hatt et klimavalg»

Selv om en ny regjering åpner for nye muligheter, er det også verdt å minne på at en rødgrønn regjering ikke automatisk er studentenes regjering.

Da den rødgrønne trioen, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, styrte fra 2005 til 2013, hadde studiestøtten en negativ utvikling hvert eneste år. Elleve måneders studiestøtte ble innført, men det skjedde først i det aller siste budsjettet som ble lagt frem oktober 2013 – om lag en måned etter at Jens Stoltenberg hadde tapt valget mot Solberg. Da hadde de rødgrønne hatt makt i åtte år, og la inn opptrappingen av studiestøtten i et budsjett de visste ville bli endret av den nye regjeringen.

Historien viser at en rødgrønn regjering ikke er noen garanti for at studentene prioriteres. I Arbeiderpartiets hundredagersplan er ikke studenter nevnt med ett ord. Ei heller har Ap, som det klart største partiet i konstellasjonen, programfestet noe konkret tall for hvor mye de ønsker å øke studiestøtten.

Dersom forhandlingene blir som resultatet tyder på, får vi nå en ny rødgrønn flertallsregjering bestående av Ap, Sp og SV. Disse partiene har alene flertall i Stortinget, og slipper å forhandle frem løsninger med øvrige stortingspartier for å få saker vedtatt. Dermed innskrenkes noe av mulighetene for de andre partiene til presse gjennom god studentpolitikk i Stortinget. Derfor er det helt avgjørende at studentlederne begynner arbeidet så fort som overhodet mulig.

Les også: «Hvor er universitetet mitt, Oslomet?»

Vi kan ikke akseptere at de frir til oss i opposisjon, men ikke gir noe tilbake når de er i posisjon.

Siden valgresultater ble klart har politikere fra de rødgrønne partiene sittet i møter som skal føre frem til en regjeringsplattform. Innen denne plattformen kommer på plass, må studentene gjøre disse politikerne oppmerksomme på at vi finnes, og at vi har våre behov. Studentenes interesser kan fort drukne i flommen av henvendelser fra organisasjoner, næringsliv og PR-byråer, som alle vil si sitt om den nye regjeringens prioriteringer.

Både SV og Ap har prøvd å ta rollen som «studentenes parti» de siste årene. Det må de minnes på. Vi kan ikke akseptere at de frir til oss i opposisjon, men ikke gir noe tilbake når de er i posisjon. Samtidig kan vi ikke forvente at studenter er høyest på prioriteringslisten om vi ikke minner dem på det.

De rødgrønne partiene har lovet mye i valgkampen, fra reversering av velferdskutt, til investeringer i industri, billigere ferjer og reduserte barnehagepriser. Dette vil koste penger og kreve prioriteringer. Da er det fort gjort at studentene «glemmes» oppi det hele.

Men selv om handlingsrommet i Stortinget blir noe innskrenket, kan likevel en ny regjering presses til å prioritere studentene fra Stortinget. Rødt, Venstre og MDG har alle tre, i større eller mindre grad, et ønske om å være studentenes partier.

Rødt og MDG har utvidet sine stortingsgrupper og Venstre må vende seg til en ny tilværelse i opposisjon til høyre for en regjering. Det kommer til å medføre et politisk markeringsbehov for alle tre, som alle i større eller mindre grad ønsker å være studentenes partier. Det kan nok utnyttes til å få disse partiene til å tale studentenes sak og legge frem studentpolitiske forslag til avstemning i Stortinget.

En slik strategi kan presse SV til å prioritere studentene internt i regjeringen. SV vil nok aller helst unngå en situasjon hvor de gang på gang må stemme ned forslag om å øke studiestøtten eller bygge flere studentboliger, fordi de er bundet opp av Ap og SP i regjering.

Ny regjering gir nye muligheter for studentene, men det krever målrettet arbeid. Da er det avgjørende at studentbevegelsen ikke setter seg på bakbeina, fordi et flertall av studenter er fornøyd med en rødgrønn regjering. Tilsvarende så man for et par år siden, da den borgerlige regjeringen kuttet omgjøringsstipendet og høyresidens studentorganisasjoner gikk ut og forsvarte beslutningen med hår og hud.

Med studentparlamenter dominert av venstrevridde studentpartier og studentledere med bakgrunn fra rødgrønne ungdomspartier, er det ekstra viktig å passe på at man ikke havner i situasjoner der partilojale hensyn settes over studentenes interesser. Nedprioriteres studentene av en rødgrønn regjering, må også rødgrønne studentpolitikere tørre å sette hardt mot hardt.

Så nå er det på tide å brette opp ermene og stille beinharde, men realistiske krav til den nye regjeringen. Ellers kan det ende opp som sist vi hadde en rødgrønn regjering: Åtte år med nedgang i studiestøtten.

Les også: «Slipp meg inn, professor»