"Jeg kunne ikke komme på noe som helst sted på campus som tilrettela for et særlig rikt naturmangfold, unntaksvis engforsøkene bak Fysikkbygningen, eller kanskje de rufsete flekkene rundt trærne ved Sophus Bugge der hverken sola eller gressklipperen kommer til," skriver Tarjei Brekke.
«Jeg kunne ikke komme på noe som helst sted på campus som tilrettela for et særlig rikt naturmangfold, unntaksvis engforsøkene bak Fysikkbygningen, eller kanskje de rufsete flekkene rundt trærne ved Sophus Bugge der hverken sola eller gressklipperen kommer til,» skriver Tarjei Brekke.Foto: privat

Det enkleste miljø­til­taket

«Jeg ber derfor universitetet om å sette eksempelet ved å la gresset gro og humla suse,» skriver Tarjei Brekke i dette innlegget.

Universitetet i Oslos nye klima- og miljøstrategi ble nylig lansert, og byr på enormt mange flotte og inspirerende løsninger! Helt ærlig er det virkelig en sann glede å gå på et universitet som setter slike ambisjoner for det neste tiåret!

Les også: «Å prioritere fremtiden betyr å være kompromissløs»

Kanskje er det derfor jeg umiddelbart reagerte da jeg kom til avsnittet om grøntområdene på campus, som lød slik: «UiO gjør allerede mye bra på grøntområdene på campus, ved blant annet å tilrettelegge for et rikt naturmangfold.» Det første jeg tenkte var: «Hæ? Hvor da?» Jeg kunne ikke komme på noe som helst sted på campus som tilrettela for et særlig rikt naturmangfold, unntaksvis engforsøkene bak Fysikkbygningen, eller kanskje de rufsete flekkene rundt trærne ved Sophus Bugge der hverken sola eller gressklipperen kommer til. Så jeg gikk meg en tur rundt på Blindern på leting etter disse områdene. Joda, jeg fant en liten tistel her og en vissen brennesle der. Stort sett fant jeg dog kun én ting: gress. Gress, gress og gress igjen. I parkene mellom HF og Frederikke var det gress; brorparten av Fysikkparken var gress; selv bak Georg Morgenstierne og Kristine Bonnevies hus, der det knapt ferdes en sjel, finner man rykende ferskklippet gress.

Så her kommer to harde, kalde fakta: Halvparten av blomsterengene har forsvunnet fra Oslofjord-området de siste femti årene, og hver gang man klipper en gitt plen reduseres biomangfoldet i dette området med 50 prosent!

Det hjelper ikke med takbikuber og humlekasser hvis beboerne i dem sulter ihjel.

Altså, insekter kan være innpåslitne, og det er ikke alltid like gøy å få grønske på buksa du nettopp tok ut av vasken. Jeg har også full forståelse for at det kan være vanskelig å gå moten imot: Det er jo så hipt med fresj plen, og har vært det siden franske og engelske adelsmenn skulle vise velstanden sin ved å dyrke landområder med vekster som ikke engang insekter kunne leve i. Det er imidlertid ikke forenlig med naturens virkelighet – vi må greie å se forbi menneskelig hagemote og innse at det finnes andre arter enn oss. Det hjelper ikke med takbikuber og humlekasser hvis beboerne i dem sulter ihjel.

Jeg ber derfor universitetet om å sette eksempelet ved å la gresset gro og humla suse jamfør innledningsløftet i strategien: «UiO skal føre an i miljøarbeidet, både nasjonalt og internasjonalt, og være en rollemodell for andre institusjoner.»

Les også: «Du kan skape et vendepunkt»