STUDIETID: For med høstens nye studentkull kommer nok en påminnelse på hvordan ungdommen tenker om sin egen studietid, skriver Aksel Rogstad.
STUDIETID: For med høstens nye studentkull kommer nok en påminnelse på hvordan ungdommen tenker om sin egen studietid, skriver Aksel Rogstad.Illustrasjon: Øivind Hovland

Du går ikke på skolen mer nå

Dette er en annen fase av livet.

En dag er det slutt, så står du der helt aleine. Du kan ikke gå til skolen mer nå, du må starte sjæl.

De fleste av oss kjenner igjen teksten som konfirmantene skylles rene med når livets store uhumskheter nærmer seg. Likevel ser skuffende få ut til å faktisk ta budskapet til seg.

For med høstens nye studentkull kommer nok en påminnelse på hvordan ungdommen tenker om sin egen studietid. Etter få timer i Blinderns frodige landskap hører man fra siden: «Jeg har visst skole til klokken seks i dag, jeg.»

Les også: «Studenter i hele Oso, foren eder!»

Studielivet er en reise i det vi kaller høyere utdanning.

Hvorfor sier studentene støtt og stadig at de går på skolen? For det gjør de. Tallenes tale klar, i hvert fall hvis mine egne uvitenskapelige undersøkelser er noe å gå etter: På Universitetet i Oslos Jodel-kanal svarer 79,6 prosent av 240 respondenter at det er helt innafor å kalle universitetet «skolen». Ved Oslomet – storbyskolen står det enda verre til: 88,8 prosent gir her sin velsignelse til begrepsbruken (98 respondenter).

Selv mine egne medstudenter diskuterer Nietzsches estetikk i det ene øyeblikket før de i det neste sier de dropper å dra på skolen i morgen. Vel, slik talte ikke Zarathustra.

Ungdommen har altså skaffet sæ klær og funnet sæ jobb – aleine – men de insisterer fortsatt på å gå til skolen. Hva er det som skjer? Begrunnelsene for ordbruken virker å falle i to kategorier.

Men først noen ord om hvorfor studentene ikke går på skolen.

Studielivet er en reise i det vi kaller høyere utdanning. Etter 13 års skolegang tilbyr staten seg å betale for at du skal kunne fordype deg i hva hjertet begjærer, for så å bli uteksaminert som nettopp et dannet menneske, i høyere forstand enn tidligere. I dette inngår en utvidelse av egne intellektuelle horisonter, og ikke minst en trening i å utfordre faglige autoriteter så langt egen argumentasjonsevne rekker. Verden skal settes under lupen, og lupen skal ikke være nådig.

Som student begir man seg ut på et selvstendig læringsprosjekt, og det attpåtil ved en seriøs forskningsinstitusjon. Det er ingen som forteller deg akkurat hva du skal levere i den andre enden; helst bør det være noe de vise og kloke ikke allerede har skrevet i læreboken. I kontrast til på skolebenken er det du som er egen herre i studietiden.

Fungerende Oslomet-rektor Nina Waaler skrev i forrige Universitas at studentene «har et viktig oppdrag: Sammen med resten av Oslomets studenter skal dere løse samfunnets utfordringer». «Studentlivet handler om å utvikle seg som menneske», sa den nye SiO-direktøren i samme avis. Studenten gjør krav på en helt annen frihet enn skoleeleven.

Les også: Akademisering på autopilot

I kontrast til på skolebenken er det du som er egen herre i studietiden.

Så hvorfor sier studentene at de går på skolen? Den første typen begrunnelse vi møter, lyder gjerne slik: «Det er så unødvendig fjongt å si 'universitet'.»

Argumentet faller på sin egen urimelighet av grunner vi har vært inne på. Når ble det fjongt å erkjenne studielivets utrolige egenart? Å forveksle universitetet med skolen vitner om en blindhet overfor de privilegiene man har som student. Det punkterer utangspunktet for den berikende opplevelsen studielivet kan være.

Resten av skoleelevene havner i leiren som sier «skole» av «vane etter videregående». Det er i grunn denne som er mest bekymringsfull. Studentene skal føle på kroppen at de er over i en annen fase av livet enn den de har labbet rundt i i 13 år. Norges store folkefilosof Arne Næss formulerte det slik: «Universitetet må være noe radikalt annet enn skolen – ikke en fortsettelse med skoleklasser og pensumlister og eksamenspress. Fantasi!»

Nå kan man kanskje ikke klandre studentene for å føle at universitetet ikke er noe radikalt annet enn skolen, med utallige eksamener i året og stadig obligatorisk oppmøte. Og det er ikke akkurat fantasi regjeringen oppmuntrer deg til å utøve når du straffes økonomisk for å bytte studium.

Uansett har vi å gjøre med en studentmasse som gladelig sidestiller sine studieår med dem de har tilbrakt på skolebenken. Det er vi ikke tjent med.

Høyere utdanning handler nemlig om å stille spørsmål ved etablerte sannheter, for så å skape noe nytt som ikke alt ligger i samfunnet. Det skjer ikke ved at folk opplever studiene sine som skoleløp man bare skal gjennom som en trøtt nikkedukke. Samtidig skal campusene og foreningslivet tas tilbake etter en mørketid under pandemien. Da trengs det en langt freidigere holdning enn at man kun er her for en sølvkantet karakterutskrift.

Så til høstens nye studenter: Se foreleseren i øynene og blottlegg vedkommendes grunne verdenssyn. Gjør det med krutt i stemmen og uforskammet selvtillit.

For du kan ikke gå til skolen mer nå.

Les også, om akademisk tomprat: «Stopp diskursen, jeg vil av»