Gunerius og Verdensveven er ute med debutalbumet:

Helt psykt

Det blåser opp til storm med den psykideliske østavinden som preget Gunerius og Verdensveven sin debut. Bandet har spunnet sammen en nesten komplett regnbue av et album, men mangler den røde tråden.

«Samtidig på den andre siden av byen» er debutalbumet til Gunerius og Verdensveven. Mannen bak prosjektet, Thomas Gunerius Bergsten er dog langt fra debutant, og har bevegd seg i Oslos psykescene både med bandet The Harvey Steel Show og bak pseudonymet Gunerius Quack.

Albumet tar deg på en reise gjennom hele orienten, fra Tyrkia til Japan. Det er nok av paralleller til filmmusikk i lydbildet, og slik går assosiasjonene tidvis til både Bollywood og Studio Ghibli. Særlig midtøsten er sterkt representert, som på albumets førstesingel «Blå disco a lá türk», hvor man transporteres til et kanskje litt alternativt dansegulv i Tyrkia. Multiinstrumentalisten Bergsten bygger opp verdensmusikken blant annet med en guembri, et kamelhudkledd strengeinstrument med tarmstrenger, som kan høres i flere låter.

Les også: #Inspirerende #student #gjør #suksess: Møt studenten bak Afffir­ma­tions

Det er ikke bare i mixen av verdensmusikk hvor albumet spenner bredt. Den orientalske sounden er lagt over gode hip hop-beats, og psykedelisk rock som sender tankene til 60- og 70-tallets alternative rockemiljøer i USA. Fans av Velvet Underground vil høre et snev av John Cale i flere låter. På toppen av det hele virker mange av de lengre instrumentalene er improviserte, et trekk som legger jazz til på listen over sjangre prosjektet dypper tærne i.

Fra første låt legges det også et mørke over albumet, som tidvis demper og tidvis forvrir de ellers dansbare rytmene. Det er ikke et depressivt dystert mørke, ei heller et hardt og sinna mørke, men heller en markert distanse til det enkle og lystige. Et Nick Cave-ete mørke, om du vil. Dette forsterkes også i tekstene.

Tekstene er skrevet av Michael Goksøyr, som også har lest inn albumets spoken word-spor. Der det musikalske forsøker å veve sammen hele verden, holder tekstuniverset seg her hjemme. Med temaer som frykt, ensomhet og et ønske om å komme nærmere hverandre igjen, er tekstene dypt ankret i dagens Oslo. Det føles både kjent, bittert og riktig.

Les også: KAMARA serverer saftig gladpop.

Gunerius og Verdensveven jobber hardt for å spinne et bredt spekter av uttrykk inn i albumet, og favner bredt både i tid og rom på hvor de henter inspirasjon fra. Likevel mangler veven en rød tråd. Reisen albumet tar deg med på er spennende og befriende, der den kaster deg både fra sted til sted og tiår til tiår, men denne reisen virker aldri til å ha et mål.

Med tre nummererte spor som alle deler tittel med albumet fordelt utover track-listen i feil rekkefølge, virker denne mangelen på en samlende dramaturgi som påtatt tilfeldighet. På en plate som allerede er så gjennomgående postmodernistisk, med sine eksperimentelle sjangerkombinasjoner og globale rytmer, er randomiseringen av opplevelsene albumet vekker et overflødig grep. Det skaper behov for en enda mer aktiv lytteopplevelse, som etterhvert går på bekostning av nytelsen. Det på tross av at hele albumet totalt er under 30 minutter langt.

Man må sette av tid og konsentrasjon for å få utbytte av «Samtidig på den andre siden av byen», men er man glad i musikk som tør å tøye grenser, er det en meget god investering.