FOTO: IDA FISKAA

Debutalbumet er klart:

KAMARA serverer saftig gladpop

Stjerneskuddet KAMARA lever opp til popens forventinger med en dansbar, men trygg debut.

Fato Kamara har hatt en braksuksess i den norske pop-sjangeren. Konsertanmeldelser fra en svunnen tid vitner om en sprudlende bergenser som vet musikkens samlende effekt – og tar imot publikum med åpne armer. Og hvilken oppvarming til håpet om en festivalsommer er bedre enn en fersk ep? 12. mars slapp hun sin fem spor lange debut, etter drypp av singler som har høstet gode anmeldelser.

Åpningssporet «Sideways» blander gitarriff og vokal med en kompromissløs tekst. En god beat skytes inn, og refrenget tar av i filen mot indie-pop. KAMARA har en stødig stemme med god flyt. Dens fulle potensiale fremtrer imidlertid best på samtlige låters brudd og broer, når artisten stilsikkert får rom til å leke seg utenfor de trygge og repeterende hookene og akkordene.

Les også: Bli med Bach på grottefest på Smerz sitt nye album.

Ep-en glir over i «Carry You Home», somlegger seg mer nedpå enn forutgående. Her følger en tung og heftig beat, som også vet å vike for en soul-preget vokal med dybde. Koringen er også et vakkert bakteppe i power-balladens popforkledning.

«Hi, OK:)» bryter opp lydbildet i ep-en såvel som i låten: sekvensert med nedpå vokal, spoken word, nynning og synth. De utgjør imidlertid ingen storslått helhet, når ovennevnte grep er utålmodige, og drukner i loop og samme beat. Den vugger godt i bakgrunnen på vorset, før allsangen senere skytes inn. En lett, men dansbar låt med en frekk tekst om et rush fra et crush.

«20 Something» var en innbydende ep-teaser og forblir et av de bedre sporene. Med et klistrende refreng om det kaotiske tiår fremstår den som en samlende låt om å bare chille litt. Den kan appellere til enhver, når det danses til KAMARAs tydelige narrativ og stødige produksjon, mens vi utsetter trivielle gjøremål. Hun serverer gøyal tekst og ikke minst en god oppbygning, som skiller seg fra den generelle popsjangerens inflasjonstendenser. Sluttsporet «Young Dumb Foolish Girl» legger seg nedpå med en gjenkjennelig neo-soul synth og dedikerer seg til vokalen. Den flytter ikke låtformatets grenser, men byr likevel på en personlig og appellerende tekst som berører grensene i en selv.

Les også: Tre unge forfattere forteller om sin reise fra skrivebordet til debutboken: –⁠ Tror ikke det ville gått uten korona.

Er det en «Long Way Home»? Fem spor utgjør en god miks av dansevennlig gladpop med temposkifte, og med en god produksjon i ryggen er det disket opp en saftig ep med et sterkt og gjennomgående narrativ. Ingen store smaksoverraskelser, men definitivt krydret godt med KAMARAs stødige og vakre stemme. Dette løfter produktet i sin helhet, som generelt hviler komfortabelt på popbølgen. Men det er intet galt med comfort-food: Det smaker godt, og alle kan like det – jeg er fremdeles sulten på konsert!