illustrasjon: øivind hovland

Forgubbing av ruspo­li­tikken

Diskusjonen om regjeringens nye ruspolitikk domineres av middelaldrende menn, mens reformen står på målstreken. Hvor ble det av studentstemmen i rusdebatten?

I etterkrigstida var studentenes kjennemerke vilje og evne til illsint protest. Sekstiåtterne sto i frontlinjen under EU-debattene, kriget for bedre økonomiske studentvilkår og var mildt sagt ikke fremmed for å skape kontrovers.

I dag tjener det liten hensikt å drømme seg tilbake til tida da Blindern var tapetsert med veggaviser og tåkelagt av sigarettrøyk. Det er likevel grunn til bekymring når vi overlater samtalen om tiårets største sosialpolitiske reform til forrige generasjons studentopprørere.

Det er helseminister Bent Høie, en sindig høyrepolitiker fra tjukkeste bibelbeltet, som har frontet regjeringens forslag til ny rusreform. Den innebærer at rusavhengige skal tilbys helsehjelp framfor bøter og fengsel. Bruk og brukerdoser opp til en viss terskelverdi avkriminaliseres.

Den capskledde senterpartisten Jan Bøhler har på sin side inntatt rollen som den nye ruspolitikkens argeste kritiker. Han frykter ringvirkningene blant barn og unge og mener reformen er en «gavepakke» til landets kriminelle gjenger.

Går forslaget igjennom, innebærer det dessuten et reelt linjeskifte. Forbudslinja har tross alt vært en av ruspolitikkens bærebjelker over flere generasjoner.

Diskusjonen om forbudspolitikkens negative effekter har også utspilt seg over flere år. Skampåleggelse og manglende tillit til hjelpeapparatet er noen av eksemplene som tilhengere av avkriminalisering vektlegger. Disse innsiktene er det i stor grad middelaldrende menn som har gått i bresjen for å formidle. Høie tråkker opp sporene etter tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg, aktivisten Arild Knutsen og sosiologiprofessor Willy Pedersen. Vi har all grunn til å takke disse for forsøket på å skape en kunnskapsbasert ruspolitisk debatt.

Lar vi kapittelet om norsk rusreform skrives uten studentenes involvering, er det grunn til å bekymre seg for hvilke kamper vi går glipp av ved neste korsvei

Universitas' journalist mener studentpolitikerne er for slappe: «Dere må ikke sove, studentledere»

Det får imidlertid konsekvenser når den brede studentmassen glimrer med sitt fravær i samtalen om rus. Mangelen på et mangfold av yngre stemmer åpner for en smal fortelling om hvem rusreformen berører. At den bygges på diskusjonen om hvordan vi best kan hjelpe de aller tyngste brukerne, er for så vidt viktig. Men dette bør ikke skygge over det faktum at også mindre synlige rusbrukere, som studenter, allerede er berørt av ruspolitikkens status quo, for ikke å snakke om en eventuell reform.

I 2019 gjennomførte Sentio en undersøkelse på vegne av NSO og Universitas som viste at fem prosent av norske studenter bruker rusmidler for å fremme studieprestasjoner. Hvordan disse blir møtt av utdanningsinstitusjonene og studenthelsetjenesten, er spørsmål som påvirkes av hvorvidt reformen realiseres.

Nylig leverte også norske pasient- og pårørendeorganisasjoner et brev til norske kommuner, sammen med Helsedirektoratet. Her ytres det sterk bekymring for hvordan selvmordstanker, tung depresjon og angst har økt markant blant ungdom og studenter siden landet stengte.

Studenter er mer ensomme enn befolkningen for øvrig og står dårligere økonomisk stilt enn før krisa. Det er dermed grunn til å tro at mange av oss er mer sårbare enn på svært lenge for å utvikle et problematisk forhold til rus. Ikke minst strever flere studenter med vanskelige roller som pårørende til rusavhengige venner og familiemedlemmer.

Det er grunn til å tro at mange av oss er mer sårbare enn på svært lenge for å utvikle et problematisk forhold til rus

Studentledere i Oslo svarer Universitas' journalist: «Lesesalen åpner ikke av seg selv»

Utover de direkte følgene den gjeldende ruspolitikken har for landets unge voksne, berører også debatten viktige verdimessige og ideologiske problemstillinger. Ikke minst henger samtalen sammen med oppvekst- og helsepolitikk samt diskusjonen om politiets rolle i kriminalitetsforebygging overfor unge.

Studenter i utdanningsfag eller på Politihøgskolen, filosofistudenter og medisinstudenter, for å nevne noen, vil dermed i sine fremtidige yrkessituasjoner kunne bli berørt av rusreformens utfall. En skulle tro disse gruppene har relevante perspektiver å bidra med i samtalen, enten en er skeptisk eller vennlig innstilt til avkriminalisering.

Derfor er det leit at vi, med unntak av et knippe ungdomspolitikere og representanter for foreningen Tryggere Ungdom, har latt Høie og Bøhlers generasjon dominere den ruspolitiske debattmanesjen alene. Verken NSO, Pedagogstudentene eller Norsk medisinstudentforening har levert høringssvar på reformen.

Les også: «Trenger vi virkelig en lobbyistutdanning?»

Heldigvis er det ikke for sent å melde seg på. Nå er det nemlig opp til Stortinget å avgjøre hvorvidt rusreformen får flertall. Inntil den endelige avgjørelsen faller, er det bare å håpe at flere studenter kaster seg inn i diskusjonen. Lar vi kapittelet om norsk rusreform skrives uten studentenes involvering, er det grunn til å bekymre seg for hvilke kamper vi går glipp av ved neste korsvei.