Smerz ute med nytt album:

Bach på grottefest

Elektronikaduoen Smerz vever stilsikkert alle løse tråder sammen og serverer oss både barokk og trance i synthforkledning på deres debutalbum.

Den københavnbaserte duoen, bestående av Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg fra Oslo, har nå åpnet alle sluser og kaster seg ut på en musikalsk utforskning på deres etterlengtede debutalbum. Cembalo og strykere innvevd i elektronikaens synth – en snodig musikalsk ligning, men duoen viser seg å knekke alle koder.

Vindklokker svaier som lydsporet i en drøm, men startskuddet skytes ikke før en insisterende basslinje og et grumsete gitarriff, som låta heter, vrenger lydbildet. Den skifter fil før det kulminerer og sammenflettes med vokal og drønnende støy i «Max».

Les også: Kan man utdanne seg til popstjernedrømmen? Det gjør Mathea: Bachelor i popstjerne.

Smerz har skapt rom for oppbygging på plata, når godt sammenviklede lydelementer etter hvert løsriver seg for å kreve oppmerksomheten hver for seg. Kraftlåta «Believer» er et godt eksempel; dristig og sterk med en tung beat, Stoltenbergs bestemte men lave vokal, og en trancesynth med heftig temperament.

Med «Versace Strings» tråkkes det opp flere nye stier i deres eget musikklandskap. Og stiene krysses når klassisk musikk og elektronika møtes og gir et lydbilde jeg ikke visste jeg ønsket, men faller hardt for. En rendyrket duo av harpe og piano, før synth og strykere trer varsomt inn. Og plutselig opera? Her skjer det mye fett! Strykerne vugger i bakgrunnen mens duoen insisterer på norsk rap på låta «Rain».

De rir imidlertid full galopp inn i samtiden med «Hester», hvor høyfrekvente rytmer tar helt av, før den bråstopper og skritter i dype bølgedaler. Duoen dyrker vokalen mer enn tidligere med «Flashing» og «The favourite». Motzfeldts stemme forlokker med en sound i grenseland til soul og R&B, og flyter på en skarp og rask synth. En innbydende kontrast. Stødig vokal fortsetter, dog med klassisk sang i «The favourite». Før det blir rom for ømhet i «Sonette», og rap med sekvenserte klassiske elementer i «Glassbord» og «Grand Piano».

Les også: Mens vi venter på sommeren, byr LÜT på festival- og utepil­svibber.

Vi går i synthloop på mellomsporet «Missy», før trancelåta «I don’t talk about that much» slår til og vekker til live alle euforiske minner fra svette dansegulv. Et høydepunkt både på plata og beats per minute som kontrasterer til sluttsporets nærmest filosofiske avslutning. «Hva hvis», spør de, og jeg undrer selv. Tekstløs med vakre syntharmonier appellerer og utfordrer den både på det personlige plan, men også i albumets format. 16 spors komplekse, men sammenhengende lydbilde ebber ut i én tone for ettertanke og pusterom, som òg frister deg til å ta det hele fra toppen.

«Veien er målet»? Ja! Kom du for kjente klubbeats og søken på minner fra dansegulv må du belage deg på å bli overrasket – og det uventede er vel så bra og enda mer. Det går mellom høyt og lavt, fra trancesynth til strykere, fra konformt til øyeåpnende. Duoen utforsker åpensindig musikken, og de varierte overraskelsene slukker ikke lytterens tørste. Nettopp dette gjør Smerz til en så vellykket og toneangivende duo i dagens elektronikasjanger. Hear hear!