illustrasjon: øivind hovland

Dere må ikke sove, student­le­dere

Mens studentene kjempet seg tilbake til lesesalene, var visst studentlederne skulkesyke. Her er deres anmerkning.

Etter nesten en måned med hjemmestudier kunne vi torsdag 18. februar omsider tråkke våre sko på universitetets lesesaler. Veien dit var lang og kronglete. I flere uker hadde studentene ropt høyt om hvor absurd det var å holde lesesalene stengt etter at butikker, kafeer og biblioteker fikk åpne igjen. Lesesalenes betydning ble illustrert gjennom flere leserbrev og kommentarer, blant dem Universitas, skrevet og delt av fortvilte studenter.

Etter at budskapet hadde sirkulert rundt i det offentlige ordskiftet en god stund, våknet heldigvis regjeringen. De som fortsatt lå og sov, var våre øverste studentpolitikere. Selv ikke et hylekor fra studentene så ut til å vekke dem.

Les også: «Trenger vi virkelig en lobbyistutdanning?»

Det er lett å glemme at vi har studentpolitikere. Vi må minnes på at de tross alt er våre folkevalgte i vårt studentdemokrati. I denne spesielle tiden er det ekstra viktig at studentene har noen å lene seg på, og vanligvis er Norsk studentorganisasjon (NSO) et stødig organ. Det burde de være, ettersom de også er studentpolitikkens øverste. Deres oppgave er å ivareta og fremme studentenes interesser og rettigheter på landsbasis.

Vi har tidligere sett hvordan Andreas Trohjell, leder i NSO, har stått i bresjen for ny økonomisk krisepakke til studentene. Det skal han få applaus for. Men så er det også andre ting enn penger som er viktig for studentene: å ha et sted å faktisk studere.

Det er underlig at Trohjell lot studentene stå i denne kampen alene. Studiebarometeret som nylig ble publisert, viser at fire av fem studenter ikke har tilgang på et egnet fysisk sted å jobbe. Det kom ikke som noen overraskelse. Da hjelper det fint lite med noen beskjedne Twitter-meldinger fra Norges mektigste studentleder.

Trohjell burde ha mer ryggrad enn som så. Sist jeg sjekket, er han ikke mediesky. Kanskje er han redd for Folkehelseinstituttet? Vi så hvordan regjeringen valgte å tviholde på FHIs tiltaksanbefalinger etter de første lettelsene. Slik avverget de også all kritikk.

Hvis studentlederne tror de kan glimre med sitt fravær, forblir de konger og dronninger i sitt eget luftslott

Men regjeringens øvrige koronapolitikk er ikke blind FHI-nikking. Det er snarere den offentlige debatten som former de store politiske vurderingene, som hvilke avveininger som må tas, og hvem som burde prioriteres. Uten offentlig debatt mister tiltakene sin legitimitet: I februar var det kun 35 prosent av folk mellom 16 og 24 år som støttet tiltakene, ifølge Helsedirektoratets befolkningsundersøkelse.

Det er rimelig å forvente at studentene tar FHIs anbefalinger på alvor. Til gjengjeld forventer vi at de politiske beslutningene som angår oss, er berettiget ut fra hvordan smitteverntiltakene har fungert på campus, og hvordan vi jobber. Det forutsetter at studentlederne tør å forme den politiske diskursen på studentenes vegne. Slik får regjeringen et sterkere alibi for tiltakene de iverksetter. Studentenes tillit til dem styrkes deretter.

Det er åpenbart vanskelig å nå gjennom til den øverste makteliten, men det er heller ikke umulig. Fordi smitteverntiltakene denne gangen gikk hardest utover Oslos studenter, ville det vært fruktbart for NSO å alliere seg med Oslos studentparlamenter og Velferdstinget i Oslo og Akershus.

For eksempel kunne de fremmet studentenes sak gjennom å arrangere en felles pressekonferanse. Der kunne de ha formidlet studentenes behov og krav på en tydelig måte til regjeringen. Det ville minnet om hvordan arbeidslivets fagorganisasjoner fungerer som talerør for arbeidstakerne. Slik utfordrer de arbeidsgivere og lovgivere til å se utenfor sin egen boble.

Les også: UiO-rektor i valgkamp: «Utdanningssatsingen fortsetter!»

Ut fra NSOs mandat er de på mange måter studentens fagorganisasjon. De er vår forbindelse inn til maktens korridorer. Da nytter det ikke å vente med å si noe høyt først når FHI endrer syn. Når studentenes statsråd, Henrik Asheim, ikke bringer studentstemmen til forhandlingsbordet, er det desto viktigere at våre folkevalgte stiller på jobb. Hvis studentlederne tror de kan glimre med sitt fravær, forblir de konger og dronninger i sitt eget luftslott.

Selv om lesesalene er åpne igjen, må vi jobbe for at studentstemmen kommer frem også i fremtidige diskusjoner. Studentene er tilsynelatende en gruppe det er enkelt å legge under lettvinte tiltak. Vi er for eksempel den eneste gruppen som selv må finansiere egen krisepakke, og vi havner stadig mellom de to stolene «barn og unge» og «fullvoksne arbeidstakere».

Det er en konsekvens av at studentene ikke har fått tatt plass i offentligheten slik vi burde. Våre mektigste studentpolitikere er nødt til å være mer på ballen før studentene ser seg nødt til å ta kampen alene.

Les også: «Studentene er umyndiggjort i rektorvalget»