illustrasjon: øivind hovland

Nei, alle må ikke ha høyere utdanning

Universitets- og høyskoleutdanning blir sett på som en hellig gral i dagens samfunn, men det er ikke eiendomsmeglerne som bygger boligene vi bor i.

Hva skal vi leve av i fremtiden, spør politikerne seg og peker som oftest på universitets- og høyskolesektoren. Med akademisk utdannelse skal vi takle både digitalisering og grønn omstilling, og politiske tiltak under pandemien har forsterket budskapet.

Men nyårets smittesituasjon og stengte grenser har avkledd dette mantraet. Det viser seg at den norske arbeidsstokken ikke er rigget for landets arbeidsplasser. Det hjelper ikke med bachelorgrad i medievitenskap når det skal sveises på verftene. Norge er avhengig av fagarbeideren, men de skal tilsynelatende importeres fra utlandet.

Les også: «Det er absurd å skulle holde campus stengt»

La oss for eksempel se på bygg- og anleggsbransjen.

I den ene enden finner vi fagarbeideren – de som utfører det fysiske arbeidet i byggingen av boliger og kontorer. Ifølge SSB tjener en gjennomsnittlig tømrer 36.800 kroner i måneden.

Byggebransjen har mangel på kompetente folk: I en medlemsundersøkelse fra Byggenæringens landsforening i fjor svarer omtrent halvparten av bedriftene at de sliter med å få tak i fagarbeidere. Bygg og anlegg er en av bransjene hvor vi finner flest arbeidsinnvandrere, mange ansatt i bemanningsbyrå.

I den andre enden finner vi eiendomsmegleren – som har en gjennomsnittlig månedlig inntekt på 66.000 kroner. I lang tid har eiendomsmeglerbransjen selv advart mot at det utdannes altfor mange eiendomsmeglere. «Mange kaster bort tre år. Det er sannheten», sa partner i Eie Eiendomsmegling i Bergen Eivind Kalve i 2015. I fjor kunne imidlertid BI meddele at søkertallene til eiendomsmeglerutdannelsen deres hadde økt med 60 prosent sammenlignet med 2019.

Den høyt utdannede eiendomsmegleren er i større grad avhengig av fagarbeiderne på byggeprosjektet enn motsatt. Men oppegående ungdom ser selvfølgelig at lønn og anseelse er høyere hos eiendomsmegleren enn tømreren. Selv om noen går mot strømmen, illustrerer behovet for arbeidskraft i de to endene av skalaen et urovekkende bilde.

Høyskoler og universiteter tilbyr en rekke utdanningstilbud, enkelte mer samfunnskritiske enn andre. Det er vanskelig å se for seg et samfunn uten behov for sykepleiere, leger, programmerere, ingeniører eller lærere.

Så kan man også tenke på fedrelandet og spørre seg selv hvor mange bachelorkandidater vi trenger fra Høyskolen Kristiania innenfor «HR, mangfold og helsefremmende arbeidsliv» eller «kreativ markedskommunikasjon». Det trengs ekspertise for å sveise på verft eller bygge storartede kontorbygg – men den har ikke nødvendigvis så mye med bachelorgrader fra storbyene å gjøre. Mens Høyskolen Kristiania fortsetter å pumpe ut tv-reklame for utdanningstilbudene sine, har offentligheten knapt hørt om Fagskolen i Viken.

Utdanningstrenden er slående. I 1970 var det rundt 7,5 prosent av befolkningen som kunne smykke seg med en bachelor- eller mastergrad. 50 år senere er andelen kommet opp i 34,5 prosent. SSB anslår at andelen skal videre opp, til 50 prosent i 2040.

Les også: «Bachelorgradens svanesang»

Trenden er lik i de fleste land; flere folk tar lenger utdannelse. En høyt utdannet befolkning er et gode, men baksiden av medaljen skimtes klarere enn på lenge. Deler av primær- og sekundærnæringene er tatt over av arbeidsinnvandring, mens sosialdemokratiets barn smykker seg med mer eller mindre relevante utdannelser.

Risikoen ved en slik utvikling er en stadig større fremmedgjøring av den norske fagarbeideren. Til slutt kan man ende opp med hele næringer der nordmenn spankulerer rundt på toppen med høy utdannelse og gode lønninger, finansiert av billig importert arbeidskraft på gulvet.

Et annet aspekt ved utviklingen beskriver antropologen David Graeber i boken Bullshit jobs. Han tar for seg hvordan en rekke jobber i det moderne samfunnet er rent meningsløse. Hvorfor? Fordi samfunnet ikke egentlig har bruk for dem. Personene er overflødige og utfører arbeidsoppgaver det rasjonelt sett ikke er behov for.

Det er vanskelig å se for seg at en videre storstilt masseutdannelse av befolkningen ikke skulle passe inn i Graebers analyse. Mens polakker tar seg av nødvendige håndverksjobber, kan høyt utdannede nordmenn jobbe som eiendomsmeglere, markedsførere og forretningsadvokater, uten at de egentlig bidrar stort til samfunnet.

Økonomiprofessor Karl Ove Moene siterte sin bestefar i et intervju hos NRK for kort tid siden: «Du må huske at det sosialdemokratiet gjør, er at de tar liksom arbeiderungdom og sender dem på skole, og ut kommer det høyrefolk.»

Uavhengig av hva folk måtte stemme på, er samfunnet tjent med at det ikke bare er folk i dress som kommer ut i andre enden av skolegangen. Vi er tjent med norske snekkere, sveisere og betongarbeidere.

Les også: «Gjør exphil stort igjen»