foto: privat

En krisepakke som bommer igjen

«Nå må regjeringen rett og slett komme tilbake med en bedre krisepakke», skriver Andreas Sjalg Unneland, student og 3. stortingskandidat Oslo SV, i dette innlegget.

Atter en gang måtte studentbevegelsen og opposisjonen på Stortinget presse regjeringen til å levere en krisepakke til studentene. Men nok en gang leverer regjeringen en krisepakke som bommer, og dessverre står mange studenter fremdeles uten hjelp.

Regjeringen har innrettet krisepakken på én milliard slik at studenter som har mistet inntekt som følge av koronaen, kan søke Lånekassen om et tilleggslån på 26.000 kroner. 40 prosent av dette lånet vil bli gjort om til stipend.

Les også: «Vi må sikre studentene et sikkerhetsnett før neste krise oppstår»

For det første er det provoserende at studentene skal få hjelp i form av lån, men om du er aksjonær i Scandic Hotels AS, kan du takke fellesskapet for 335 millioner i krisestøtte som du slipper å betale tilbake. Undersøkelser har vist at studentene er de som er blitt hardest rammet økonomisk under pandemien. Likevel mener regjeringen at det er lån som skal utgjøre mesteparten av krisepakken.

For det andre faller mange grupper utenfor ordningen. Dette gjelder blant annet førsteårsstudenter som ikke har fått seg jobb, internasjonale studenter som ikke tar hel grad i Norge, studenter som jobber frilans, og studenter som ikke har rettigheter i Lånekassen, fordi de jobber fulltid eller har utenlandsk statsborgerskap.

Les også: «Et system for utvikling av psykisk sykdom»

Til vanlig har rundt en tredjedel av studentene jobb i løpet av semesteret. Pandemien gjør tallet sannsynligvis betydelig lavere. Det kan virke som at regjeringen glemmer at krisen har vart i nærmere et år, et nytt kull har kommet til i høyere utdanning, og mangelen på jobber har gjort at færre har hatt lønnsinntekt ved siden studiet eller i ferier. Disse gruppene faller nå utenfor og får ingen hjelp.

En bedre løsning som ville tatt høyde for dette, er å øke den generelle studiestøtten til 1,5 G (grunnbeløpet i folketrygden). Ordningen er ubyråkratisk og kan pumpes ut til alle studenter fra neste måned gjennom løsninger vi allerede har i Lånekassen. Et slikt tiltak trenger ikke mer kontroll eller behovsprøving enn det som allerede er inne i den alminnelige bevilgningen av studiestøtten.

Nettopp at ordningen er universell og treffer alle studenter, gjør at de som ikke kan vise til tapt inntekt i form av bortfall fra et bestemt arbeidsforhold, også får hjelp. En generell økning i studiestøtten treffer alle de scenarioene som er vanskelig å behovsprøve, og er derfor den beste løsningen. Det er ingen hemmelighet at dårlig råd tærer på den psykiske helsen, og at økonomisk hjelp som treffer alle ville lettet på den byrden.

Gode studiestøtteordninger må være av en størrelse som tar høyde for de faktiske kostnadene studentene har i studietiden

Å øke studiestøtten til 1,5 G vil gi alle studenter rundt 25.000 mer i året og har en kostnad på statsbudsjettet nærmere 2 milliarder. Det er ikke mye penger når vi sammenligner det med at vårens nedstengninger kan medføre et tap i høyskole- og universitetssektoren på 2,2 milliarder kroner. Dette tapet kommer utelukkende av at et lite utvalg av studentene, på fem prosent, skulle få forsinket progresjon.

Det kan også vises til funnene i SSB-rapporten «Studentene tjener mindre – studerer de mer?» som taler for at når studiestøtten blir økt, arbeider studentene mindre ved siden av studiene og får tid til å studere mer, og når de studerer mer, kan de gjøre det bedre på eksamen.

Til vanlig er det 67,5 prosent av studentene som fullfører en grad innen 8 år. Det kommer aldri til å bli 100 prosent. Men du kan begynne å se for deg hvor mye vi sparer på å øke gjennomføringsgraden, når en forsinkelse på fem prosent for ett semester estimeres til hele 2,2 milliarder.

Les også: «Nå må det være studentenes tur»

Kostnadsestimatene og funnene fra SSB-analysen må tas på alvor. Erfaringene fra denne krisen har gitt oss mye å ta tak i. Riktig medisin vil være å øke studiestøtten for å sikre kvalitet i utdanningen og bedre livskvalitet for Norges studenter og som et resultat av dette bedre kandidater til norsk arbeidsliv.

Gode studiestøtteordninger sikrer at studenter fra alle grupper i samfunnet kan velge å studere, og må være av en størrelse som tar høyde for de faktiske kostnadene studentene har i studietiden. Nå må regjeringen rett og slett komme tilbake med en bedre krisepakke.