Mannen bak murene

Jeg vet ikke med deg, men jeg hater når jeg må sitte i varetekt for noe jeg ikke har gjort. Det gjør Kamelen også. #Frikjent er hans forsvarstale.

I 2015 rømte Kamelen fra politiets varetekt og slapp samtidig singelen «Si Ingenting». Slik ble han Medie-Norges trøblete yndling. Da rapperen ble pågrepet i februar i fjor, var det samme Medie-Norge raskt ute med å navngi ham. Rapperen kritiserer medias løsslupne håndtering i sitt tredje album, og dermed blir det igjen samsvar mellom liv og lære.

Les også: Tekster i storm

Etter å ha tilbrakt første halvdel av 2020 i en av de mer strenge formene for karantene, bak lås og slå i Bergen fengsel, ble Kamelen frikjent i fjor sommer. Rapperens tredje album åpner med lydklipp fra mediedekningen rundt egen pågripelse og frifinnelse. Slik settes albumet umiddelbart i en kontekst.

Laksevågs enfant terrible, eller Marcus, som han egentlig heter, begir seg ut på den politiske hiphop-sjangeren og beholder den velkjente gangsterrap-innpakningen, men det med varierende hell. På låten «Siden dag 1» blir det nye imaget særlig tydelig når han henvender seg direkte til lytterne.

Samfunnskritikken kan nærme seg det parodiske, men ved å hekte kritikken på samtidige referanser til kriminalsaker lar den seg redde. De syv sangene som utgjør albumet, dekker tiden bak murene. Sangene sparker til Overmakten og media. I sangen «C7» rapper han «fuck media som skriver og trykker, de e noen bitches som sprer falske rykter, eg e en stemme som overmakten frykter».

Kamelen har vært tydelig på hva han tenker om mediene som fikk blod på tann da han ble pågrepet i fjor. I VG omtalte han medias håndtering som et karakterdrap. Manager Leo Ajkic kalte det forskjellsbehandling i Medier24, mens Bergensavisen svarte med at det var informasjon av allmenn interesse.

Les også: Mens vi venter på nye minner

Men blant gull er det også gråstein, og andre rimfraser som «eg regner med deg tjommi, som om du e algebra, så du bør ikke ta å synge som en opera» gjør litt vondt, og det lindres ikke av den bergenske sjarmen. Derimot utpeker sangene «Sjakkmatt» og albumets siste «Tilbake i city» seg som høydepunkter hos undertegnede. Her er tonen et hakk hardere, rimene er sterkere og lykkes med at de er tettere tematisk sammenvevd. Det hele gir inntrykk av en mer helhetlig låt. Det samme kan en si om «Tilbake i city», som er fylt av et annet pågangsmot. Med produsent Nados tunge beat, med innspill av både piano og blåsere, er det en deilig livsbejaende avslutning.

Å gi ut musikk om tiden bak murene er intet nytt. Med #Frikjent tar Kamelen til motmæle mot mediedekningen. Artisten Don Martin, som er en tydelig skikkelse innenfor politisk hiphop, sa til Dagsavisen i fjor høst at «politiet bør tåle mer enn alle andre», da Kamelen ble dømt for å rope «fuck politi» under en konsert. Dette oppgjøret oppleves som nødvendig når Medie-Norge sitter på hendene og nekter å akseptere sin «straffskyld» og de som sitter med voldsmonopolet tråkker innenfor den kunstneriske frihetens grenser, og kanskje kunne Kamelen ha sparket enda litt hardere med sin kritikk i dette albumet.

I musikkvideoen til «Ferrari» kan en se Kamelen kjøre i vakre vestlandsomgivelser. Mot slutten går han bokstavelig talt på vannet. Kanskje er #Frikjent en slags gjenoppstandelse, kanskje er det et helt ok album. Med sitt nye album viser han en gjenkjennelig, steinhard fasade, men hvis man lytter etter, kan man høre ufarliggjørende fraser som «føkk poppe piller eg popper kun tran».

Musikken til Kamelen bærer vitnesbyrd om en brokete fortid og kampen for en verdig fremtid der hans tidligere kriminelle liv ikke kaster skygger over rapperen. Det blir spennende å følge musikken til mannen bak mytene.

Les også: Kortreist perfeksjon