illustrasjon: øivind hovland

Bachel­or­gra­dens svanesang

Er det ikke lenger mulig «å bli no» uten en mastergrad?

I sommer bestemte regjeringen at den treårige faglærerutddanningen i praktiske og estetiske fag fases ut. Fra 2023 blir det ikke lenger mulig å ta utdanningen på tre år. I stedet erstattes utdanningen av en femårig masterutdanning, på lik linje med grunnskolelærer- og lektorutdanningen. Vedtaket inngår i en utvikling av akademia og arbeidsliv der en bachelorgrad ikke lenger sees på som en fullverdig utdannelse, og der en mastergrad er blitt normalen.

Vi tar stadig mer utdannelse. I Norge forventes det, ifølge regjeringen, at syv av ti begynner på høyere utdannelse i løpet av livet. Samtidig gjennomfører bare seks av ti studenter graden de har begynt på.

Andelen nordmenn med mastergrad er på omtrent elleve prosent. Både regjeringen og aktører fra næringslivet har uttalt at dette er for få, særlig sammenliknet med andre land, og avviser at det er mastersyke i Norge.

Les også: «Lektor med nedrykk»

Det er synd at studenter som er motivert for praktiske yrker som musikk- eller kroppsøvingslærer, må slite seg gjennom fem år med teori og akademiske prestasjoner, når det viktigste i slike yrker er gode praktiske ferdigheter. Da jeg gikk på skolen, savnet jeg aldri at gymlæreren min foreleste om oksygenopptaket under fotball, eller at kunst- og håndverklæreren gjennomgikk trender i norsk design fra 1800-tallet til i dag, med særlig vekt på modernismens fremvekst. De gode lærerne var de som kunne sitt fag i praksis og viste begeistring for det, som smittet over på oss elever.

Det er et paradoks at lærerutdanningene, som sliter med lav gjennomføring, skal gjøres enda lengre. Det kan godt hende mange lærerstudenter i praktiske fag ønsker å ta en master; det er selvfølgelig bra, og det er viktig at de som ønsker det, skal ha muligheten til det. Problemet er heller at det fra 2023 ikke blir mulig å bli lærer uten å ta en master, også i praktiske og estetiske fag.

Det å se mennesket i elevene sine og møte dem som de er, er neppe noe man lærer ved å ta flere studiepoeng

At studenter som har sin hovedinteresse innenfor det praktiske felt, nå må skrive en hel master for å få lov til å undervise i faget på grunnskolenivå, sier litt om hvor mastersyk regjeringen er om dagen. Regjeringen har sett seg blind på et dogme om at det er en mastergrad som skaper bedre lærere i norsk skole. Det er en hån mot alle de fantastiske lærerne jeg har hatt, som ikke hadde 300 studiepoeng, men som kunne sitt fag og skapte lærings- og mestringsglede i klasserommet, i gym- og i sløydsalen. Lærerne fortjener applaus, ikke flere studiepoeng.

Les også: «Vi har ingen lærerstudenter å miste!»

I dag kan det virke som antall oppnådde studiepoeng gjenspeiler ens ferdigheter i yrket. Men læreryrket og andre yrker der man jobber med mennesker, belager seg i stor grad på menneskelige kvaliteter. Det å se mennesket i elevene sine og møte dem som de er, er neppe noe man lærer ved å ta flere studiepoeng. Riktignok kan lærerstudentene lese seg opp på alle mulige pedagogiske teorier om elevmøter, men min erfaring som lektorstudent er at det er i praksis i klasserommet, ikke på lesesalen, at en lærer seg dette.

Å lære seg et yrke er en langsom prosess. Veien fra forelesningssalen, til arbeidsplassen er stor, og det vil for de fleste ta noen år å bli trygg i sitt yrke. På lektorprogrammet snakker vi om «praksissjokket»: en tilstand der dine forventninger om læreryrket møtes med faktiske erfaringer. Ofte er det ikke samspill mellom disse to. Det understreker i høyeste grad at læring og oppbygging av nyttig kompetanse også skjer utenfor de rigide rammene av akademiske studiepoeng og grader. Jo fortere studentene får komme ut i arbeid, jo fortere vil de også begynne prosessen mot å bli en trygg og dyktig lærer.

Den utviklingen vi har sett i lærerutdanningene de siste årene, ser vi også i akademia og arbeidslivet generelt. Studenter straffes økonomisk og får mindre lån omgjort til stipend, dersom de ikke fullfører en grad, som om det er vitnemålet i seg selv som er det eneste av verdi. Jeg har venner som sliter seg gjennom to bachelorer eller tar en mastergrad, selv om de egentlig bare ønsker å begynne å jobbe.

Kunnskap skal aldri nedvurderes, og selv er jeg motivert og gleder meg til å skrive min masteroppgave når den tid kommer. Likevel er det alarmerende at vi er ferd med å komme dit at en bachelorgrad ikke har noen verdi lenger. Er det ikke bedre med motiverte, nyutdannede bachelorstudenter som higer etter å gjøre en innsats i arbeidslivet, enn studenter som piner seg gjennom en master og uteksamineres umotiverte og utslitte?

Les også: «Gjør exphil stort igjen»