foto: privat

Et system for utvikling av psykisk sykdom

«Vi trenger en opptaksmodell som bygger mestringsfølelse og gir nok ressurser til at institusjonene kan bygge studentenes mentale robusthet», skriver Audun Foyn, Msc-student i Business Analytics ved BI, i dette innlegget.

Forrige uke meldte Universitas at SiO vurderer å øke semesteravgiften for å finansiere psykisk-helse-hjelp. Men studentenes psykiske problemer må snarere løses i hvordan utdanningsinstitusjonene tjener penger.

Når mange faller fra, er løsningen blitt å ta inn enda flere første året, et tiltak som gjør at flere studenter skal konkurrere om de samme ressursene. Er det rart studenter får psykiske problemer? Overbooking er genialt for institusjonenes økonomi: Første året har man ekstra mange studenter, det som kunne blitt et tap om studentene droppet ut, er blitt en pen bonus.

Les også: «Vi har ingen lærerstudenter å miste!»

Ikke alle studieprogrammer lider av høyt frafall, og har programmet alternative opptakskrav, er det nesten ingen som faller fra. I kampen mot psykisk sykdom er behandling viktig, men forebygging det aller viktigste. Det hjelper lite med økt satsning på behandling av psykiske problemer i SiO Helse om stadig flere trenger hjelp. Det er åpenbart at institusjonene må gjøre mer for å gi unge mennesker en god start på voksenlivet. Det løser ikke en økt semesteravgift.

La oss være ærlige: De færreste ting blir som forventet, lite hjelper det at terskelen for å entre tilværelse som student i Norge er svært lav, og at studentene er dårlig forberedt på det som venter. Stadig flere utdanningsinstitusjoner får tilbud innenfor administrasjon eller samfunnsfag, samtidig har antallet som dropper ut, økt. Disse studiene er blant de billigste å sette opp med god finansiering fra staten, noe som gjør dem lønnsomme å sette opp i stor skala.

Institusjonene er på mange måter tjent med å «feilinformere» studentene og markedsføre tilbudene som noe annet enn de egentlig er

Vi studenter er valuta for institusjonene: Flere studenter gir mer midler, så de beste studiene å tilby er dem som går i pluss. Incentivene denne modellen gir, er galskap: Institusjonene er på mange måter tjent med å «feilinformere» studentene og markedsføre tilbudene som noe annet enn de egentlig er. Noe så enkelt som et navneskifte kan mangedoble antall søkere på studiet, en god indikasjon på hvor dårlig informerte studentene er.

Det betyr jo lite for institusjonene som uansett får overført midler for studenten. Mange vil nok peke på studentene og si at de skal selv ta mer ansvar, men generelt er presentasjonen av studieprogram ganske elendig. Resultatet er studenter som bommer på viktige valg i livet. Å ikke fullføre noe man har begynt på, gir ingen god følelse.

Les også: «Vi trenger tiltak, ikke statusoppdateringer!»

Institusjonene burde få overført midler etter hvor mange som fullfører, da må de ta mer ansvar og bygge opp mestringsfølelsen til studentene. Det er bra samfunnsøkonomi og bra for studentene! I næringslivet ser vi allerede tendenser til at mental robusthet og psykologi for bedre presentasjon blir mer populært. Blant de første til å ta inn dette er Oljefondet, som vil utvikle de ansattes evne til å mestre krevende situasjoner.

I øyeblikket er utviklingen av psykisk sykdom blant studenter svært trist, og vi vil neppe klare å skaffe nok psykologer til å dekke det reelle behovet. De som oppsøker hjelp, er nok bare toppen av isfjellet. Som med resten av kroppen tror jeg psykisk helse er noe som må trenes, og bedre trent blir ikke studentene av dagens opptaksmodell. Vi trenger en opptaksmodell som bygger mestringsfølelse og gir nok ressurser til at institusjonene kan bygge studentenes mentale robusthet.

Les også: «SiO, merk mat som inneholder kjøtt»