illustrasjon: Øivind hovland

Gjør exphil stort igjen

Det er på tide å tenke større om Norges viktigste enkeltemne.

Etter over to år med revideringsarbeid lanserer Universitetet i Oslo i vår sitt nye exphil-pensum. Med et nytt utvalg av tekster og en annen oppbygning av innholdet skal studentene «skjønne hva som er vitsen med å tenke gjennom de spørsmålene som stilles», ifølge Ingvild Torsen, førsteamanuensis og leder av arbeidet.

Det er på høy tid med en fornyelse av innføringsemnet i filosofi som alle må ha i universitetsgraden sin. Emnets helse har i mange år grenset mot det tragiske: I stedet for å berike studentene med perspektiver de ellers hadde vært foruten, står det igjen som et eneste stort skippertak, en serie oppgaver man betaler filosofistudenter for å skrive for seg, og en eksamen hvor man gladelig karer seg til en E og etterpå glemmer hele fadesen, før man kan konsentrere seg om det man egentlig studerer.

Les også: «Kunsten å samtale»

Selv om Torsen og kompanis revidering er et friskt pust, gjør den dessverre lite for å løse disse problemene. Til det trengs det en langt mer radikal endring som krever en beslutningsmyndighet større enn den et skarve institutt innehar. Vi må se til historien for å forstå hvor ekstraordinært exphil faktisk er, og hva som skal til for at det skal kunne tjene sin tiltenkte funksjon.

Da examen philosophicum ble født ved Københavns Universitet i 1675, dekket det faglige spennet områder som matematikk, språk, logikk og fysikk i tillegg til den klassiske filosofihistorien. Over flere semestre skulle studentene tilegne seg en robust allmennutdannelse før de kunne gyve løs på sine spesialiserte studier. Tanken var – og er fremdeles – at en bred innføring i intellektets kunster gjør studentene bedre i stand til å håndtere utfordringer lengre ned i løypa.

Verden har endret seg stort på de nesten 350 årene som er gått siden, og de stadige reduseringene av exphils omfang har langt på vei hengt sammen med reelle samfunnsbehov. Likevel fremstår det som en hån at ynkelige 10 studiepoeng – eller som ved NTNU: 7,5 – skal være tilstrekkelig for å imøtekomme emnets ambisiøse mandat.

Les også: «Det er lov å være forbanna»

Exphil har alltid stått i en særstilling i norsk akademiahistorie, men har samtidig blitt offer for den utdanningspolitiske utviklingen hvor alt skal effektiviseres og strømlinjes i et markedsideologisk system. Dermed trekkes det i to ulike retninger og når ikke frem i noen av dem: Det er ikke på langt nær stort nok til å gi studentene en verdig innføring i samtidens idélandskap, og det oppleves som fullstendig malplassert i et utdanningsløp som handler om helt andre ting.

Det er enormt verdifullt med et allment, gjennomført studium i universell dybdetenkning

Dersom exphil skal være et emne av nevneverdig betydning, må det utvides drastisk til en størrelse sammenlignbar med tidligere. Med 30 studiepoeng – et helt normalsemester – vil man igjen kunne snakke om et emne som faktisk kan engasjere studentene i spørsmål de ellers ikke systematisk vier oppmerksomhet.

Og det er enormt verdifullt med et allment, gjennomført studium i universell dybdetenkning. I sin mest anvendelige form er filosofi den frie funderingen over hva vi innerst står for; det er å ta et skritt tilbake, senke tempoet og kritisk betrakte våre egne forestillinger om verden og hvordan vi handler etter dem. Noe mer tidløst og livsnært finnes knapt ikke, men exphil er i dag strippet for det pusterommet som er nødvendig for å kunne tilby dette. Skallet som ligger igjen, er kun nok en kilde til fremmedgjørende eksamensangst.

Les også: «På tide med en boligreform i SiO»

Jeg har tidligere i disse spaltene skrevet om hvordan Arne Næss gikk i bresjen for et radikalt nytt exphil. Blant Næss' bekymringer var at universitetet til slutt kun utdanner sneversynte spesialister som først og fremst har avlært seg å se verden fra et mangfold av perspektiver.

Samtidig krever demokratiet av oss en evne til å reflektere over de store linjene og spørsmålene. Det krever en befolkning som er i stand til å formulere verdigrunnlaget sitt på en presis måte. Det krever allsidige generalister med en trening i å bli utfordret i livets grunnleggende spørsmål.

Dette behovet blir dessuten mer presserende for hver dag som går: Omveltningene som kreves for å løse klimakrisen, stiller oss overfor helt nye avveininger. Informasjonsteknologien gir nye paradigmer for hvordan vi inngår i mellommenneskelige fellesskap. Og vi er i ferd med å tre inn i en økonomi med helt nye kapitalkrefter og kilder til makt. Verden endrer seg i et forrykende tempo; da må vi aktivt lære oss å formulere hva som betyr noe.

Og vi har en unik tradisjon i Norge for å kunne gjøre nettopp det som en del av utdanningsløpet. Exphil er en uvurdelig særegenhet, men behandles i dag som en triviell fotnote. Det er på tide at vi tar stilling til hva vi faktisk vil med det.