FOTO: Kristian Engelsen

Å bli til på andres nåde

Uansett om Sophie Elise Isachsen har lært noe eller ikke, gir hennes nye bok et utgangspunkt for refleksjon om hva det vil si å være et eget menneske.

Hvordan blir man Norges farligste forbilde? Finnes det noe slikt? Bokklubbaktuelle Sophie Elise Isachsen tar oss i hvert fall med inn i det hun selv anser som sitt mest intime og sårbare i boken Ting jeg har lært. Inn i historier om for alvor å se seg selv i speilet for første gang, historier om fyll og fitte. Enten hun er Norges farligste forbilde eller ikke, er hun en som har måttet ta stilling til om hun er det – og det er mye å lære av slikt.

Man kan lure på hvorfor man skal bruke tiden sin på å lese en oppmerksomhetssyk bloggers memoarer når det er mye annet på hylla som skriker høyere kulturell kapital. Men Isachsen er interessant å se på nettopp fordi hun er oppmerksomhetssykens fullbragte endepunkt: en som har gjort karriere av å stå i søkelyset for flest mulig mennesker. Ethvert menneskeliv består tildels av å bli iakttatt av andre; for en profesjonell påvirker er det hele tilværelsen. Hva gjør det med en person?

Ting jeg har lært er biografisk bygget opp og starter med forfatterens oppvekst i Harstad. Det blir straks tydelig for oss at Isachsens historie er en historie om et subjekt som blir seg bevisst at det aldri er alene – å leve blant andre mennesker vil si å eksistere i andre mennesker. Refleksjonene om at det var visse elever i klassen som bare visste hvordan man skulle kle seg, kan virke banale, men å «være pen» betydde for Isachsen å også være en del av et fellesskap. Og hvem vil ikke være det?

Slik settes scenen for det som blir hennes livsprosjekt. Samtidig som hun lykkes med å fylle den ønskede rollen på utsiden, gror det en innvendig følelse av skam over at hun ikke klarer å konfrontere sine mest personlige sider, over at hun ikke klarer å bryte løs fra omverdenens lenker. Hun lever som den hun forteller seg selv hun vil være, men det er hele tiden på andres nåde.

Les også: Når popyndlingen Astrid S endelig har sluppet sitt debutalbum er det synd at det ble såpass forglemmelig, mener Universitas' anmelder: Forglemmegsikkert.

FOTO: Kristian Engelsen

Det man kan kalle et handlingsløp i boken, er ikke alltid like fengende. Isachsen starter sterkt med å skildre sine første erkjennelser i oppveksten og hvordan hun finner sine frigjørende forbilder i glamourjentene på tv, men sporet glir over i noe banalt og intetsigende idet hun føler behov for å skrive om detaljer i forholdsbrudd og andre rivaler i bransjen. Den røde tråden fungerer likevel godt; hennes (i egne øyne) deformerte fitte blir et gjennomgående symbol på hennes manglende evne til å slå seg til ro med den personen hun er. Jeg er neppe i kjernemålgruppen – jeg kan i hvert fall relatere meg fint lite til hvordan det er å stå på badet og late som man klipper av sine hengende kjønnslepper – men det er ikke vanskelig å oversette påvirkerens fittebesettelse til en høyst menneskelig besettelse om å vurdere ens egen eksistens i lys av andres.

Og hun skriver stort sett godt. Hun bruker gjennomgående semikolon og intransitive preposisjoner feil, men man får ikke inntrykk av at det er noen hjernedød bimbo som skriver. Tvert imot er store deler av boken skrevet med en fargerik innlevelse, selv om det i blant tar overhånd: Tidvis føles det som om det er en overivrig tiendeklassing som nettopp har lært seg å skrive med banneord, som har ført pennen. Det er også visse formuleringer som forfatteren åpenbart har tygget godt på selv, men som ikke treffer like godt hos leseren, som: «Plutselig føltes ryggsekken med alle psykiske blåmerker så tung at jeg nesten tippet bakover når jeg sto oppreist, men heldigvis balanserer tyngden av silikonpuppene det ut.» Man skal dessuten ha i mente at Isachsen selv skriver at hun er «opptatt av å gjøre ting for historiens del»; mange av enkeltepisodene som skildres, var neppe fullt så estetiske som forfatteren skal ha det til. Selv i en bok hvor hun forsøker å ta et oppgjør med å leve som en annen enn den hun er, tar hun på seg en rolle når hun skriver.

Les også vår anmelders vurdering av Astrup Fearnleys pågående utstilling «Antibodies»: Plast, papp og ikke minst pussig.

Men likevel blir vi altså servert en bok som gir mat til refleksjoner om hva det vil si å være et menneske blant flere, om hvor våre forestillinger om oss selv i grunn kommer fra. Det er usikkert om Isachsen selv er seg bevisst denne effekten; når hun forteller om hvordan hun sparte på lommepengene for å få råd til solarium, skriver hun: «[J]eg var heller sulten på skolen og gikk hjem, så lenge jeg fikk litt brunfarge. Det var mitt hemmelige valg.» Var det ditt valg, som et autonomt menneske? Eller var det valget til et barn strengt oppdratt av den kyniske kapitalismens forvrengte budskap om hva som betyr noe, budskap du selv har vært delaktig i å legitimere? Påvirkeren lar være å drøfte sin egen rolle i å bidra til å skape et samfunn som fremmedgjør mennesker fra deres reelle behov, selv om det er nettopp det samfunnet hun selv forsøker å bryte ut fra.

Bokens siste kapittel er en kjærlighetserklæring til den som omsider viste seg å være Isachsens bedre halvdel, og her øyner vi en endelig frigjøring i hennes følelsesliv. Det er også her vi finner bokens mest verdifulle filosofiske bidrag: Forfatterens lange kamp med å forstå seg selv ender til slutt med å forstå et annet menneske, for alvor å slippe et annet subjekt inn i sine mest bortgjemte gemakker. Isachsens blytunge skam som skildres i løpet av boken, bunner i at hun ikke makter å senke skjoldet og la andre mennesker se henne for mennesket hun tross alt er. Å få til det innebærer å se sin egen person i noen andre – en forlengelse av seg selv.

Så hva har du lært, Sophie Elise? Du har kanskje ikke lært å bruke semikolon og intransitive preposisjoner riktig, men jeg medgir at det finnes flere sider ved et meningsfullt menneskeliv enn dét. Forhåpentligvis har du lært hva det vil si å legge sin menneskelighet i andres hender, hva man gjør med sitt eget jeg når man lar det bli definert av skikkelser man ikke selv identifiserer seg med. Din «dårligste psykolog» hadde helt rett da hun ga deg rådet: «Det er viktig å ha noe i verden som bare er ditt.» Det er viktig å leve et liv du selv kan stå inne for. Et liv som ikke kommer rett fra noen andres tegnebord. Et liv som bare er ditt.

Les også: Analog kroppspositivisme på Westerdals: Vi har pupper, penis, valker og vagina – vi har alt!.