Illustrasjon: Øivind Hovland

Ameri­kanske tilstander i Norge

Det hvite hus brenner, men vi har jammen utfordringer i vårt eget hus også.

I løpet av mine mange år på Blindern har jeg møtt ett og annet hornbrillemenneske som synes å være svært bekymret for tilstanden til det amerikanske demokratiet. Bekymringen har naturligvis tiltatt i styrke de siste fire årene, i takt med Donald Trumps inntreden i Det hvite hus.

Les også: «Vi er ferdige med å leke gjemsel nå, SiO»

Hornbrillene elsker debatt om hvorvidt identitetspolitiske strømninger truer den akademiske friheten i USA eller er et nødvendig onde for å røske opp i undertrykkende strukturer som gjennomsyrer det amerikanske samfunnet.

De er heller ikke fremmed for å bruke en kveld eller tre på å diskutere hva høysterettsdommer Ruth Bader Ginsburgs død egentlig vil bety for USA, og har gjerne inngående kunnskap om den såkalte «suicide-by-cop»-statistikken i landet.

Samtidig vet hornbrillene knapt hvem som styrer landet de selv er født og bor i. Det er jo unektelig litt underlig.

Jeg kan skjønne at det føles både viktigere og mer sexy å engasjere seg i Black Lives Matter-bevegelsen med utspring i USA enn fergeopprøret med adresse Møre og Romsdal. Et knapt år før det norske stortingsvalget trenger vi imidlertid at det gjengse politiske engasjementet strekker seg lengre enn til 3. november 2020.

Misforstå meg rett: Det er selvsagt forstemmende at presidentvalget på tirsdag står mellom 74-årige Donald Trump og snart 78 år gamle Joe Biden. USA er et demokrati i forvitring. Trump har selv blitt et forbilde for politiske ledere i Brasil, Polen, Filippinene og Ungarn, og hans presidentskap har i så måte hatt effekt på nasjonal politikk over hele verden.

Det er derfor all grunn til å bry seg om utfallet av valget over dammen. Vi får krysse fingrene for at den dølle kandidaten stikker av med seieren.

Jeg tar meg i å bekymre meg for om norske velgere egentlig føler at noe står på spill i vårt eget samfunn

Med dét sagt er det likevel betimelig å minne om at amerikanismens hegemoni fører til blindsoner i vårt eget demokrati. Jeg tar meg i å bekymre meg for om norske velgere egentlig føler at noe står på spill i vårt eget samfunn. Selv om den emosjonelle intensiteten i mediedekningen av norsk politikk ikke kan måle seg med tonen i dekningen av USA, vil jeg hevde at det er mer enn nok å ta tak i på hjemmebane. Livsnært er det òg.

Les også: «Noen har det kun i kjeften»

La meg komme med noen eksempler:

Boligpolitikk. I Norge i dag er det mulig å jobbe fulltid og likevel ikke tjene nok til å leie en leilighet i en av byene. Det er kronisk mangel på studentboliger, og unge betaler tusenvis av kroner for knøttsmå boliger med feil, mangler og mugg, #mindrittleilighet. Hvis du er ung i arbeidslivet med vanlig inntekt – og uten foreldre til å hjelpe deg – er det omtrent umulig å komme inn på boligmarkedet. Noen vil si at det ligner amerikanske tilstander.

Ulikhet. Tilstanden i boligmarkedet er bare ett av mange symptomer på de økende økonomiske forskjellene mellom folk i Norge. Følgende er også talende: Samtidig som vi står midt i den verste økonomiske krisen siden andre verdenskrig, kom nettopp nyheten om at vi setter ny norgesrekord i antall milliardærer. For et land som identifiserer seg med små forskjeller og store muligheter, er det fortvilende. I dag finnes det folk på bygda som kneler under økte fergepriser, og det finnes folk i byen som ikke har råd til bomring. Unge sliter med stadig større gjeld.

Klimapolitikk. Kloden er i begredelig forfatning, og tiden løper fra oss. Akkurat nå ser det ut til at flertallet i det politiske Norge lukker øynene for en omstilling vi alle vet må komme. Konsekvensene av en halvhjertet klimainnsats er det vår generasjon som vil måtte håndtere.

Norsk politikk kan lett fremstå som kampen om å sette seg inn i nyansene, sammenlignet med det amerikanske ordskiftet. Kanskje virker valget mellom Jonas og Erna mindre avgjørende. Men landskapet er mer mangfoldig enn det kan late til. Det er nemlig ikke sånn at de norske partiene automatisk er enige om målet (les: en sterk velferdsstat og et levelig klima) og kun smått uenige om middelet.

Det finnes nemlig de partiene som står for status quo i boligpolitikken – og det finnes de som vil arbeide for at det skal kunne gå an å bo og jobbe i samme by. Det finnes de som betegner frustrerte klimaaktivister som «bortskjemte pøbler» – og det finnes de som er villig til å ta aktive grep for å få ned klimagassutslippene.

Avpolitiseringen av norsk politikk tjener ingen, ei heller at studenters politiske overskudd utelukkende blir kanalisert til sirkuset over dammen.

Det er knapt et år til det norske stortingsvalget, og håpet er at også hornbrillene lar seg begeistre, provosere og aktivisere av døll, norsk politikk.

Les også: «Dugnaden uten deltagere»

Jeg tar meg i å bekymre meg for om norske velgere egentlig føler at noe står på spill i vårt eget samfunn