Illustrasjon: Øivind Hovland

Dugnaden uten deltagere

Vilkårene i den typiske studentdeltidsjobben kunne vært av en annen verden om vi bare hadde fagorganisert oss.

Luselønn, manglende dopauser, arbeidstider som ikke spiller på lag med døgnrytmen: en arbeidsdag som tapper deg for fysiske og psykiske krefter. Høres kjent ut? Nei, jeg snakker faktisk ikke om deltidsjobben din ved den restauranten på Aker Brygge, men om bussjåføren som kjører deg til campus hver dag – til hen tok saken i egne hender sammen med sine tusenvis av kolleger. For det viser seg at det er makt i de mange, og ved å slutte rekkene fikk herr bussjåfør omsider litt bedre humør, etter et hardt kjempet lønnsoppgjør.

Les også: «Privi­le­gert frem­tids­angst»

Deltidsjobben din på Aker Brygge står det antagelig dårligere til med. Universitas kunne i mai 2018 avdekke et dryss skrekkhistorier fra servicebransjen, fra Hannah som måtte til retten for å få lønna utbetalt, til Miriam som var arbeidsledig etter to dager med sykdom. Hvorfor har det blitt en selvfølge at de «studentkjære» arbeidsplassene legger seg i bunnsjiktet for lønn og vilkår? Kanskje fordi vi har latt støvet samle seg på vårt sterkeste våpen: fagorganisering.

Bussjåførenes kamp for en verdig arbeidshverdag var mulig fordi de hadde fagforeningene i ryggen. Den norske samfunnsmodellen – hvor ikke bare staten og næringslivet, men også arbeidere flest har sitt de skulle sagt – bygger på at arbeidstagerne samler seg i solidaritet med hverandre, gjennom å danne seg et talerør i nasjonale fagforbund. Ved utgangen av 2019 var nesten to millioner norske arbeidstagere fagorganisert, ifølge SSB.

Forbundene melder om flere studentmedlemmer de siste par årene, men ved årskiftet rommet Fellesforbundet og Handel og kontor, forbundene som organiserer de ansatte i blant annet uteliv, kafé, restaurant og butikk, til sammen kun rundt 4800 studenter på landsbasis. En lite organisert stab lar sjefen gang på gang valse over sine ansatte til egen vinning, mens studentene blir liggende etter i den ellers så kollektive marsjen i norsk arbeidsliv.

Velferdssamfunnet som vi smykker oss med i enhver festtale, er ikke noe naturfenomen vi skandinaver er så heldige å være velsignet med. Det er produktet av en lang og ikke minst pågående kamp, noe samfunnsøkonomen Thomas Piketty, mannen bak bestselgeren Kapitalen i det 21. århundre, dokumenterer i sitt nyligste verk Kapital og ideologi. Motstridende interesser trekker kontinuerlig i hver sin retning, og skal man nyte sin rett, må den kreves; lar vi være, vil den snart ikke finnes lenger.

Historien viser igjen og igjen at det er fruktbart å samle seg i arbeiderkamp, selv for ressurssvake studenter

For en uerfaren og sårbar student uten mye til forhandlingsmakt i et rotteres av et arbeidsmarked kan det virke som en umulig oppgave å banke på døren til sjefens kontor, men det er nettopp derfor vi skal trykke fagforeningstradisjonen til vårt bryst. Det er på grensen til tragikomisk at den arbeidstakergruppen som trenger dem mest, også er blant gruppene som søker fagforeningenes hjelp minst.

Historien viser igjen og igjen at det er fruktbart å samle seg i arbeiderkamp, selv for ressurssvake studenter: I fjor fikk ansatte ved Godt brød i Nydalen tariffavtale etter streik, med Fellesforbundet som støttespiller. Samme år rant det over for de mange Foodora-syklistene i byen, og etter at over hundre av dem tok til gatene, kunne det sprettes en billig prosecco til feiringen av bedre lønn og kompensasjon. Det er Norge i solidaritetsrødt, kamphvitt og seiersblått – og streikevestgult. Om vi så bare tør å stifte brann, hand i hand.

Kanskje sitter det langt inne å organisere seg på en arbeidsplass man egentlig ikke identifiserer seg med; du skal da tross alt ikke være servitør resten av karrieren! Dette er bare en liten midlertidig nødvendighet, før den ekte jobben venter etter endt utdanning, så da gir det jo mer mening å organisere seg i et mer studierelevant forbund.

Men sannheten er at kampen for et levelig arbeidsliv er – jeg beklager om du er lei ordet – en dugnad. Grunnen til at deltidsjobben du er nødt til å ha under studiene, er så kjip, er at de før deg ikke organiserte seg, og krigernes røst er ingenting uten et sterkt manntall.

Les også: «Midlertidigheten i Akademia må begrenses»

Å fagorganisere seg handler ikke om å være kjip mot sjefen sin, som tross alt har gitt deg en inntekt til å finansiere studiene med. Det handler ikke om å lage amper stemning på jobb. Det handler om å ikke undervurdere verdien av sin egen arbeidskraft, sin egen verdi som et menneske.

Enhver arbeidsgiver som forteller deg at du ikke fortjener bedre for å stå bak disken eller stable varer i hylla, tar grundig feil. Den norske modellen skal sikre at du er et menneske også i arbeidstiden. Men den norske modellen er bare så robust som sin organiserte arbeidermasse.

Den norske modellen er ingen naturlov, og det er heller ingen naturlov at du skal ha det dritt på jobb. Arbeiderdugnaden viser oss noe annet. Trikset er å kaste seg på den.

Les også: «Bachelor i digital sosialisering»