Det felles tapte

I Hilsen oss skriver Ellen Mari Thelle om et menneskeliv, og om tapet av det. Romanen gir på nøkternt og nydelig vis rom til et spenn av følelser knyttet til en vanskelig sorg.

På baksiden av Ellen Mari Thelles seneste roman Hilsen oss står det: «Kjære alle sammen, Elise er død.» I tidligere utgivelser har Thelle skrevet med utgangspunkt i Elise Falck. Elise som anlegger rosehage, som lar seg fascinere av dyr og planter. Elise som er syk. Baksideteksten er en kunngjøring for de som har fulgt Elises historie. Hun orket ikke mer og har gjort slutt på alt. I Hilsen oss får vi høre om den første forelskelsen, om fødsler og familieferier, men også om innleggelser og tunge perioder. De som levde sammen med Elise, forteller om tiden før og etter.

Romanen er bygget opp som seks samtaler, der ulike personer fra Elises liv forteller om henne. En venn, en ektemann, en mamma, hennes to barn og en søster. Setningene er muntlige i tonen og tegner portretter av de som snakker. På grunn av sykdommen flyttet Elise ut av hjemmet da barna ennå var små, og det er sårt å lese hvordan hun strevde med å bevare forholdet til døtrene. Den eldste datteren husker tilbake til hvordan moren fortalte fra naturprogrammer hun så på tv: «Tenk så tungt havet er, Helle, kunne hun si. Tenk på det trykket. Hele havets tyngde mot kroppen. Jeg ble livredd for å bade til slutt. Var sikker på at jeg skulle drukne.»

Les også: Universitas' anmelder har lest Seshan Shakars andrebok, og mener den viser nyanser av et liv.

Det er Elises søster, Sol, som er samtalepartner. Sols spørsmål og kommentarer er fjernet fra teksten, men leseren blir ofte minnet på hennes tilstedeværelse. Som når moren henvender seg direkte til henne og forteller at hun gruer seg til å snakke om Elise. Sorgen som males frem, er individuell, og de som var glad i Elise, har alle sine egne minner. Samtidig bevares minnet om Elise i det kollektive, når fortellingene fra livet hennes settes side om side med hverandre.

De ulike samtalene tar opp flere av de samme spørsmålene. I spørsmålet om skyld retter Hans, ektemannen, sitt sinne mot norsk psykiatri. Han er ikke sint på Elise. Han anser det for å ha vært sykdommen som tok livet av henne. Moren, derimot, ser på valget Elise tok, som egoistisk og tenker på de etterlatte. De ulike måtene å håndtere et selvmord på stilles ikke opp mot hverandre og kommenteres heller ikke ytterligere, men likevel fører romanen en lavmælt diskusjon om et vondt tema.

Hilsen oss tar utgangspunkt i livet til Elise, men fortellingen om hennes liv er også fortellingen om de som levde sammen med henne. «Det er jo så stort, et menneskeliv, det er jo så uendelig stort. Likevel opplever vi, når vi begynner å snakke om det, at vi ikke kommer noen vei, ikke husker ordentlig, ikke vet, ikke klarer å holde på storheten i hver enkelt av oss. Hvorfor klarer vi ikke det?» spør romanen. Med dette som utgangspunkt tar romanen sats. Og med det lykkes den også i å være et viktig tilskudd i litteraturen om en menneskelig erfaring det er vanskelig å skrive om.

Les også: Emilie Lidsheims debutalbum er et gjennomkomponert gap mellom sjangre, mener Universitas' anmelder.