Foto: «Het krem», Hanna Fauske.
Foto: «Het krem», Hanna Fauske.

Befriende ekkelt

Ostepop i skrittet, kjøttdeig på leggen og tarmer rundt halsen. Hanna Fauskes «Postfotos» zoomer inn på det klebrige møtet mellom kroppen og omverdenen.

Det er umiddelbart en veldig pen utstilling som møter deg når du tråkker over dørstokken til Hanna Fauskes «Postfotos». Det enkle utstillingsrommet på Fotografiens hus danner en fin og overskuelig ramme rundt utstillingens tjue fotografier. Men så snart man ankommer rommet og ser seg rundt, springer bildene rett inn i synet på en og feier alt pent av veien.

Fauskes fotografier er intime, teatralske og frastøtende. «Pickled Pubes» viser to nakne, henslengte kropper, som begge har en bunke syltede agurker og perleløk hvor det vanligvis finnes kjønnshår. «Tertetiss» er et nærbilde av tertefyll med gulrotbiter og erter og i midten, selvsagt, en penis. Andre fotografier viser blant annet en rumpe dekket av melk, et fiskeskjelett i dusjen og dryppende gule, grønne og oransje væsker. Det bisarre møtet mellom kroppen og dens omgivelser er definitivt i sentrum.

Foto: «Sjokoladeballe», Hanna Fauske.
Foto: «Sjokoladeballe», Hanna Fauske.

Les også: I sin debut skriver Anna Albrigtsen klisjéfylt om sverige, sigg og svada.

Utstillingens tjue fotografier står visuelt sterkt og utgjør en god introduksjon til Fauskes kunstneriske univers. Alle fotografiene har blitt til som dokumentasjon av Fauskes arbeidsprosess, som ofte består av performancer eller videoinstallasjoner. Det er strengt talt ikke nødvendig å vite dette for å kunne sette pris på bildene, som fremstår som selvstendige verk snarere enn biprodukter. Men de detaljorienterte fotografiene gjør meg likevel nysgjerrig på scenarioene som ligger bak og som bildene ikke røper mye om.

«Postfotos» stiller uten tvil spørsmål ved dagligdagse oppfattelser av grensene mellom ting som kropp og mat. Utstillingen snur tingenes vanlige funksjoner ut og inn og viser den ofte skitne og litt vemmelige vrangsiden. Likevel er det ikke snakk om en selvhøytidelig, kunstnerisk refleksjon her, men om et uttrykk som er både rått og levende. Det er nettopp lekenheten og den absurde humoren, satt på spissen i bildenes titler, som gjør verkene overraskende og interessante.

Det fengslende visuelle uttrykket imponerer, og bilde etter bilde konfronterer meg med min egen kroppslige bluferdighet og snerpethet. Fauskes løsslupne humor får meg samtidig til å spørre meg selv hvorfor jeg i det hele tatt synes det er forstyrrende og ekkelt å se på disse bildene. Utstillingen er en befriende invitasjon til å riste hverdagens normalitet av seg og le litt av den dumme og fascinerende menneskekroppen, og den rare verdenen den finnes i.

Les også: Nationaltheatrets unge satsning «Antipodene» vil ikke treffe alle, mener Universitas' anmelder.