Høyt­tra­vende om teknologi og tanker

Rotevatn sikter høyt med sin debut, men lander blant andre helt greie diktsamlinger.

Lukas Rotevatn debuterer med diktsamlingen Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg. Diktene kretser rundt tidløse tema som religion og kjærlighet og utforsker forholdet mellom det menneskelige og det mekaniske. Det innledende sitatet av den franske filosofen Paul Virilio, som skrev mye om teknologi, fungerer som en filosofisk stemmegaffel for samlingen.

Les også: Slik får du het romanse med trygg distanse

Det er forskjell på å ta skrivingen seriøst og å skrive selvhøytidelig. Enkelte av diktene i samlingen til Rotevatn bikker over i det teatralske. Linjer som «Drømmer er som speil, de er virkelig den ærligste formen for introspeksjon» gjør selv en garvet litteraturstudent svett. De språklige bildene er best når de leker med spillet mellom det høye og det lave, som på side 36: «Du er så flott når du snakker om Gud, / eller runder et hjørne».

Diktjeget henvender seg regelmessig til et du. Duet omtales også som en «hun», og det er kjærligheten som drar diktene ned på jorda. Det kan spores en ungdommelig lekenhet i noen av diktene, som i diktet samlingens tittel er hentet fra: «Vi skrur aldri på lyset. / Rommet er som vrakgods på det grå havet. / Du har på deg en åpen kigurumi med bjørnemotiv, den hinter til kroppen som gjemmer seg under den. / Månen, en trygg havn, kan fortsatt skimtes i huden din. / Røyk fra munnen din. / Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg.» For de av oss som tilbrakte våre første ungdomsår på spor 19, kan kigurumi kjennes igjen som et heldekkende kostyme i form av et dyr. Det er en styrke når diktene tillater seg å spille på samtidens referanser.

Flere av diktene slutter i et spørsmål, som i diktet «Kyborg, i søvne», der diktjeget avslutter: «Kan du høre meg?» Dette maner frem en isolasjonsfølelse, det er som om diktjeget er alene i et rom og roper ut i det tomme, usikker på hva eller hvem som hører.

Les også: Vulgært om sørgelige liv

Tydelig inspirert av science fiction lister Rotevatn mot slutten opp filmer, manga og dataspill som diktene slekter på. I tillegg til å referere til verk utenfor permene er diktene ofte selvrefererende og tar opp igjen egne verselinjer, symboler og titler. Utgangspunktet er spennende, men det holder ikke helt til mål. Denne leseren ønsker seg mindre høytidelighet og mer språklig lekenhet og samtidsforankring.