Foto: Privat

Når hvem du er, blir gjenstand for debatt

«Når vi diskuterer transkjønn bør debatten handle om rettigheter, tiltak og behandling, ikke om man skal godta transpersoners kjønnsidentitet eller ikke», skriver Oddmund Toft i dette leserbrevet.

Kjønnet vårt er noe de fleste av oss tar for gitt hver eneste dag. Vi lever i et samfunn som i stor grad opererer med et kjønnssystem som er skreddersydd for akkurat oss som føler oss som kvinner eller menn, og som fra fødselen av har hatt en kropp som matcher denne indre opplevelsen. Om du kjenner deg igjen i dette er du det som kalles cis-kjønnet.

At samfunnet er lagt til rette for nettopp oss cis-folk gjør at kjønnet vårt føles så naturlig at vi ikke tenker over at vi kjønnes nesten hele tiden gjennom ting vi gjør i dagliglivet. At det også er mange av våre medmennesker som ikke har det sånn i hverdagen er noe vi må ta med oss når vi diskuterer i den såkalte transdebatten.

Les også: «Ingen virkelighetsfjern elite»

Hva er kjønn? Dette er et spørsmål vi alle føler vi vet godt svaret på, samtidig som det er veldig vanskelig å konkret sette fingeren på. På den ene siden har man biologiske trekk, kromosomer og roller i reproduksjon som fungerer som en grovinndeling av verdens befolkning i enten kvinner eller menn. For noen stopper det også her.

I samfunnsvitenskapen opererer man også med sosialt kjønn, på engelsk «gender» der biologisk kjønn er «sex». For etter man er født, og kroppene våre har plassert oss i en av to kjønnsbåser starter en livslang sosialisering som lærer oss å oppføre oss som kjønnede vesen.

Filosofen og kjønnsteoretikeren Judith Butler forklarer at kjønn ikke er en stabil identitet som legger føring for vår oppførsel, men at det heller er vår dagligdagse gjentagelse av kjønnet oppførsel som kontinuerlig skaper oss som kvinner eller menn. Dette kjenner vi igjen i dagliglivet gjennom at jenter som spiller fotball og henger med gutta er guttejente, mens gutter som er interessert i sminke og bærer kroppen sin på spesielle måter blir ansett som feminine.

Videre ser vi også i sosialantropologisk empiri fra hele verden at akkurat hva som kodes som maskulint og feminint er forskjellig på forskjellige steder. Dermed vet vi at kjønn også er en type oppførsel, ikke bare gener og biologi.

Journalist Caisa Linea Hagfors advarer i Universitas den 11.september om en taushetskultur som vanskeliggjør åpenhet rundt transkjønn. Hun mener at for de som ikke er en aktiv del av debatten selv blir det vanskelig å stille spørsmål om og til transpersoner, og dermed vanskelig å tilegne seg kunnskap om temaet. For å vise hva hun mener åpner hun med en selvopplevd historie.

Les også: «St. Olavs gate 32 er inga gåve til studentane»

I introduksjonen sin forteller Caisa om noen vi kan anta er en transkvinne i studentforeningen sin. Til tross for at hun «introduserer seg med et jentenavn som ikke er til å ta feil av» lurer altså Caisa og flere medstudenter et halvt år på om de skal referere til henne med navnet hun selv oppga, eller om de skal kjønne henne etter hva utseendet forteller dem om hennes kjønnsidentitet.

Spørsmålet som altså stilles i denne situasjonen er hvorvidt de skal ta identiteten som presenteres for dem på alvor eller ikke. Om man skal få definere kjønnet sitt selv, eller om alle andre har en rett til å si seg uenig.

Denne fortellingen får meg med en gang til å tenke på mine egne relasjoner med mine transvenner. For min del er det slående hvor sjeldent mine transvenners biologiske kjønn er relevant når vi er med hverandre eller snakker sammen.

la oss ha som grunnlinje at transdebatten ikke handler om å akseptere individers identitetsprosjekter eller ikke, men om å identifisere de situasjonene som særskilt berører transpersoner og å finne ut hvordan man skal løse akkurat disse.

I et land med sterk ytringsfrihet har man selvsagt lov til å stille spørsmål ved noen andres kjønnsidentitet, men trenger vi strengt tatt å gjøre det? For når vi trekker dette tilbake til hverdagslivet er også transpersoner bare mennesker som ønsker å eksistere, studere, dra på jobb, spise middag, være med venner og ikke minst bli akseptert som den de er.

For uansett hvor ukomfortabelt du som cis-person opplever det å stille spørsmål om og til transpersoner om deres kjønnsidentitet, er det nok betydelig mye mer ukomfortabelt for transpersonen som kontinuerlig må leve med at hvorvidt deres kjønnsidentitet skal aksepteres er oppe til debatt.

Poenget mitt er at i de aller fleste tilfeller gjør det oss cis-folk ingen skade å akseptere andres identitetsprosjekter uten å skulle mene så fryktelig mye om det. Dette betyr ikke at man ikke kan stille spørsmål, men man må spørre med respekt. Spør rundt kjønnsidentitet, spør om foretrukket pronomen, lytt og lær. For mens noen ser en mann med kjole, er det sannsynlig at denne transkvinnen alltid har sett en kvinne i speilbildet sitt.

Å komme ut av skapet er ekstremt modig. Derfor skylder vi de som gjør det å akseptere dem, og ikke straffe dem for at kroppene deres ikke umiddelbart bekrefter kjønnet de kommer ut som. For om det bare er de som «passerer» som aksepteres, så er strengt tatt også det et bevis for den store sosiale dimensjonen kjønn har.

Så la oss ha som grunnlinje at transdebatten ikke handler om å akseptere individers identitetsprosjekter eller ikke, men om å identifisere de situasjonene som særskilt berører transpersoner og å finne ut hvordan man skal løse akkurat disse.

Les også: «Til UDI skiller oss ad»