Illustrasjon: Øivind Hovland

Bachelor i digital sosia­li­se­ring

Koronakullet har inntatt norske universiteter, men den livsnødvendige sosialiseringen kommer ikke av seg selv

Uten fadderuka, kaffepauser og røykende forelesere hadde jeg trolig droppa ut fra universitetet etter et par måneder. Som fersk student på idéhistorie, med 19-års livserfaring i Fjällreven-sekken, var det samværet med likesinnede filosofinerder og smått arrogante lærere som gjorde at jeg falt pladask for universitetslivet fra dag én. Noen år senere, med gode vennskap, studiegjeld og en mastergrad i «Känken», er jeg overbevist om at de første ukene på Blindern satte standarden for et helt studieløp.

For årets førsteklassinger blir møtet med studiehverdagen noe helt annet. Borte er SiO-kaffen og den passive røykingen. Du er forvist til en pc-skjerm og 100 fremmede ansikter: Velkommen til bachelor i smittevern og Zoom.

Les også: «En institusjon på villspor»

«Vi er blitt korona-kullet som mistet det siste året på videregående, russetiden, friår og nå studielivet», sa 18 år gamle Sigrid Mack Borander, student i statsvitenskap ved UiO, til VG 25. august. Det er bare å føle med dem. Årets studentkull er det største noensinne, men campus ved byens universiteter har sjelden sett tommere ut i slutten av august.

Mens institusjonene gjør det de må for å holde viruset under kontroll, rigger i overkant av 100.000 ferske studenter seg til for et semester hjemme på hybelen. Konsekvensene av den nye studiehverdagen på sikt vet vi derimot skremmende lite om.

I juni deltok 3210 studenter fra Oslomet og NTNU i den første store undersøkelsen om hvordan koronakrisen har påvirket studiehverdagen og studiekvaliteten til europeiske studenter. Prosjektet ved navn «The COVID-19 Multi-Country Student Well-being Study» ledes av forskere ved universitetet i Antwerpen, og tirsdag denne uka ble en smakebit av de norske dataene lagt fram i nettavisen Khrono.

Her kommer det blant annet fram at hver sjette student «har følt seg ensom, engstelig og trist» under koronatiden, mens av en fem opplever føler seg isolerte og uten kameratskap.

For at koronakullet skal få den studietiden de fortjener, må det digitale sosiale samværet få mer plass rundt undervisningen.

Selv om ensomhetstallene er lavere enn det som kom fram av Folkehelseinstituttets studentundersøkelse fra 2018, hvor én av tre norske studenter oppga at de følte seg ensomme i studiehverdagen, gir funnene grunn til bekymring.

Særlig når bare en tredjedel av de spurte «opplever å ha fått nye digitale arenaer for kontakt med andre studenter» denne våren. Når Zoom-rommene lukkes, blir man fort overlatt til seg selv og pensumbøkene. Å legge til rette for flere digitale møtepunkter utenom den obligatoriske undervisningen, er derfor viktig. Kollokviegrupper dannes ofte under «15-minuttere» og kaffepauser, men når denne tiden går med til å åpne nye faner i nettleseren, blir det vanskelig å knytte sosiale relasjoner.

Les også: «Identitetspolitisk skinndebatt»

Ansvaret faller både på lærerne og studentenes hånd. Ved å legge opp til mer sosialisering og aktiviteter i pausene, eksempelvis gjennom å opprette egne grupperom for uformelt samvær, har man i hvert fall et tilbud på bordet om man savner noen å prate med. Samtidig må du som ny student faktisk våge å by litt på deg selv, skru på skjermen og kaste deg inn i samtalen for å stifte nye bekjentskaper.

«Er det én generasjon som skal klare å være sosial uten å være fysisk samlet, er det denne», sa forsker Eivind Grip Fjær til Universitas onsdag 12.08. For koronakullet kan digital sosialisering være limet i hverdagen som holder motivasjonen på plass gjennom et langt semester.

Selv om koronastudien bare gir noen foreløpige hint om hvordan norske studenter har taklet overgangen til digital undervisning og sosial distansering, er tendensen dyster. Og vi kan komme til å måtte hanskes med viruset i mange år til. For at koronakullet skal få den studietiden de fortjener, må det digitale sosiale samværet få mer plass rundt undervisningen. Når du verken kan flørte med sidemannen eller bomme en sigg av læreren din, får egne pauserom i Zoom være en beskjeden erstatning. Men det forutsetter selvsagt at du gidder å skru på kameraet.

Les også: «Vi trenger et inkluderende SiO»