– Dessverre ligner dette nå en konkurranse i intellektuell latskap, skriver Universitas’ journalist.
–⁠ Dessverre ligner dette nå en konkurranse i intellektuell latskap, skriver Universitas’ journalist.Arkivfoto: Øyvind Aukrust

Iden­ti­tets­po­li­tisk skinn­de­batt

Det minste man burde kunne forvente av kommentatorer med fast spalteplass, er at de selv følger idealene de forventer av andre.

«Welcome to students and a faculty as white as the blending walls, [...] and a smiling white professor using the n-word, to provoke». Slik lød utdrag av kunstverket som møtte studentene på Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) i august 2018. Nå har debatten om trakassering og strukturell rasisme ved institusjonen blusset opp igjen for fullt. Ifølge en gruppe bestående av dagens studenter har skoleledelsen gjort for lite for å bekjempe diskriminering. Nå krever de handling.

Les også: «Studenter trenger at deres skipnad sier tydelig nei til rasisme»

Først sendte tolv stipendiater et brev til ledelsen hvor de kritiserte et kunstverk, utstilt på høyskolen, for å være rasistisk og sexistisk. Senere signerte ytterligere hundre av høyskolens studenter et brev hvor de stadfester at strukturell rasisme eksisterer på Khio, og lanserer ni krav til høyskolens ledelse. De to brevene har fått svar fra fem andre Khio-studenter, som skriver i Morgenbladet at «identitetspolitikk svekker faglig integritet», og ytrer bekymring for at det nå legges opp til «obligatorisk indoktrinering» på høyskolen.

Også utenfor studentenes rekker er det temperatur i debattspaltene. Flere, som Aftenposten-kommentator Frank Rossavik, viser til Khio når de varsler om at det importeres en destruktiv identitetspolitisk kultur. Kjetil Rolness følger opp med å erklære at vi nå «lever i en gal verden», og spør om universitetet er blitt stedet hvor fornuften «går [...] for å dø». Det er altså ikke i milde ordelag at brevenes kritikere skrider til verks. Dessverre evner få av dem å begrunne de sterke advarslene på en måte som bidrar til opplyst debatt.

La oss i den anledning se på brevet: De fleste kravene dreier seg om hvordan høyskolens styring, praktisk og sosialt, kan bidra til å bekjempe rasisme og diskriminering. Enkelte av dem, som kravet om universell tilrettelegging og bedre datainnsamling knyttet til høyskolens psykososiale miljø, er rett og slett ukontroversielle. Derfor er det underlig at Rolness og Rossavik ikke tar seg bryet med å presisere hvilke punkter de faktisk snakker om, når de antyder at det finnes antivitenskapelige trekk blant Khio-studentene.

Les også: «To studenter i karantene: UiO avlyser fadder­ar­ran­ge­menter»

Videre kreves det obligatorisk antirasistisk opplæring og representasjon av ikke-hvite studenter i alle høyskolens demokratiske prosesser. Slike grep vil innebære en ny fordeling av makt og posisjoner, noe som kan forklare hvorfor det oppstår hurlumhei. Det er imidlertid uklart hvordan kursing og kvotering skulle føre til innskrenking av den akademiske friheten eller innebære indoktrinering. Om kurs i antirasisme skal passere under slike merkelapper, så er det jammen mange kurs i utdanning og arbeidsliv, for eksempel knyttet til ruskultur og anti-mobbing, som går med i dragsuget. Skulle kvotering på bakgrunn av hudfarge være mer illegitimt enn kjønnskvotering, som har vært politisk stuerent lenge, så må det begrunnes.

Studentene avslutter brevet med å kreve at blant annet dekolonisering, interseksjonell feminisme og queer-teori skal inkluderes i pensum. I fall dette kan innebære en trussel mot akademisk frihet, så hadde kritikerne gjort lurt i å ta seg bryet med å begrunne dette faglig: En kunne navngitt teoretikere en har innsigelser mot, eller drøftet hvorvidt postkoloniale perspektiver kan forskyve sentrale bærebjelker i akademia, enten det dreier seg om kvalitetskriterier eller idealet om nøytralitet.

Det er selvfølgelig lov å være motstander av at enkelte teoriretninger skal få for stor dominans. Men idet en slår på stortromma og erklærer at akademia er truet, så holder det ikke når Rolness erklærer skeiv teori for å være et «obskurt nisjefag». Han må faktisk forklare hvorfor. På samme måte gjør Rossavik det vel lett for seg når han avfeier interseksjonell teori fordi begrepet er så krøkkete at det kan forveksles med Ikea-hyller, og beklager seg på forhånd for at slike sammenligninger ikke vil passere som humor (sic!). De fem bekymrede studentene i Morgenbladet skal ha kudos for at de i større grad enn Rolness og Rossavik tar utgangspunkt i utdrag fra brevene som faktisk utgjør sakens kjerne. Om de påviser autoritære tendenser og indoktrinering, er en helt annen sak.

Det er selvfølgelig lov å være motstander av at enkelte teoriretninger skal få for stor dominans. Men idet en slår på stortromma og erklærer at akademia er truet, så holder det ikke når Rolness erklærer skeiv teori for å være et «obskurt nisjefag».

Utdanningsinstitusjonene har godt av en mangfoldig debatt om tiltak som bekjemper rasisme, og grep som kan heve faglig kvalitet. Men krigstype-retorikk og til dels tynt begrunnede advarsler om at «amerikansk teoriimport» er i ferd med å drepe akademisk fornuft, er ikke konstruktivt. En skulle tro at de som påberoper seg å være opplysningens fremste voktere, er i stand til å praktisere idealene de prediker. Dessverre ligner dette nå en konkurranse i intellektuell latskap.

Les også: «– De største sosiale beve­gel­sene har kommet fra univer­si­teter»