Pressefoto: Håvard Fandrem

Den norske filmskolen 2020:

Lavmælt despe­ra­sjon og lavmælt håp

«Et stille hav» er en lavmælt, men litt fumlende film om utenforskap og depresjon.

Torsdag 18. juni hadde Den norske filmskolen premiere på filmene til årets avgangskull, som i tråd med koronatradisjonen er mulige å se på filmnettsiden montages.no. Universitas har anmeldt alle fiksjonsfilmene, et knippe filmer som lover meget godt for norsk filmindustri i årene fremover.

Antoine (Ruben Lemonnier) er en franskmann på utveksling til en videregående skole på Vestlandet, muligens i Bergen. Hvorfor skulle en franskmann gidde å dra på utveksling til Norge tenker du kanskje? Vel, Antoine tenker nok det samme. «Et stille hav» tar for seg det enorme tapet og tomheten utenforskap og depresjon kan føre med seg.

«Har du stått på ski ennå?» spør moren til Antoine på telefonen. Som de fleste nordmenn vet, og som Antoine får erfare, er det lite snø i den delen av Vestlandet. Det er sjelden virkeligheten tilsvarer forventningene. Antoine forteller sin mor ærlig om snøen, men når det gjelder hvordan han har det, lyver han. På sett og vis er han helt alene.

«Et stille hav» er en veldig tett film. Kameraet følger Antoine tett, og vi følger ham gjennom kjeft for skulking på skolen og middag med vertsforeldrene og angstfylt før han skal inn i klasserommet. Problemet, i det minste for denne anmelderen, er at Antoine er en veldig lavmælt fyr. Dette er muigens urimelig kritikk av en franskmann som sliter med depresjoner, men det er veldig vanskelig å komme inn på en karakter av typen vi blir introdusert for i en kortfilm.

På sitt beste er dette derimot ikke noe problem. «Et stille hav» har en virkelig god sekvens hvor Antoine er på fest, stjeler sprit og får angstanfall på toalettet. Her brukes de nære og tette grepene på en veldig god måte. Kanskje er de eksterne faktorene, som en fest full av folkeliv, nettopp noe filmen kunne hatt mer av.

Etter festen kommer nedturen, ikke minst for Antoine. De siste minuttene av filmen kulminerer i en veldig sterk sekvens som på mange måter binder hele filmen sammen. Både foto, musikk, lydeffekter og ikke minst spesialeffekter gjør avslutningen på filmen godt. «Et stille hav» er på sitt aller beste når filmskaperne lar bølgene bruse.