FOTO: PRIVAT (Jørgen Hammer Skogang)

«Flek­si­bi­litet løser ikke krisa for permit­terte studenter!»

«Permitterte studenter har begynt å finne jobber innenfor delingsøkonomien. Men denne formen for sysselsetting kan også føre til at studenter blir utnyttet om vi ikke står opp for arbeidsvilkårene våre», skriver tre representanter fra Venstrealliansen i dette leserbrevet.

I Universitas 20. mai kan vi lese at mange studenter har begynt å jobbe innen hjemleveringstjenester, for eksempel ved å levere varer til døra via sykkel. Andre har fått jobber innen takeaway eller gjør andre småoppgaver for firmaer. Slike jobber er blitt mer og mer vanlige i den nye delingsøkonomien og kjennetegnes gjerne av deres fleksible arbeidshverdag og eierskap over egen arbeidsplass, for eksempel ved at sykkelbud eier sin egen sykkel.

Les også: «Samarbeid fungerer»

Arbeidsmarkedet for studenter var allerede presset fra før av, og i en tid med masseledighet forårsaket av covid-19 er det ikke overraskende at flere blir tvunget inn i jobber hvor arbeidsforholdet og tilknytningen til arbeidsgiveren er mer usikker. Krisa har dessuten vist at det er lavstatusyrker som renholdere, ansatte i hjemmetjenesten, butikkmedarbeidere, bussjåfører og så videre som er de samfunnsviktige yrkene. For mange i utsatte grupper har budtjenestene vært viktige i karantenetiden.

Men denne utviklingen kommer med en vond bismak. Problemet med den såkalte delingsøkonomien er ikke arbeidet som utføres, men måten dette arbeidet er organisert på. Arbeid i delingsøkonomien er ofte usikkert, dårlig betalt og utrygt. Det er ikke tilfeldig. Det som beskrives som fleksibilitet for de ansatte, er i realiteten arbeidsgiverens fleksibilitet til å frasi seg arbeidsgiveransvaret.

Problemet med den såkalte delingsøkonomien er ikke arbeidet som utføres, men måten dette arbeidet er organisert på. Arbeid i delingsøkonomien er ofte usikkert, dårlig betalt og utrygt

Arbeidsgiverne kan bli svært rike på å underbetale de ansatte og utnytte den svake forhandlingsmakten en uorganisert arbeider har. Som ansatt kan du sies opp på dagen. De arbeidsvilkårene og lønnsvilkårene som vi har tilstrebet oss i Norge, har ikke kommet av seg selv, men er blitt kjempet fram gjennom mange år med fagorganisering og folkeopprør.

Når bedrifter nekter å anerkjenne sine ansatte som fullverdige arbeidstagere, brytes dette arbeidslivsforholdet opp og tvinger folk til å stå med lua (eller mobiltelefonen) i hånda og håpe på ekstravakter. Arbeidsgiverne kan hevde at de anerkjenner arbeidsmiljøloven og den norske arbeidslivsmodellen, men dette handler ikke om vilje eller at enkelte arbeidsgivere er onde. Det handler om strukturer. Når arbeidet er usikkert og de ansatte ikke har den samme tilknytningen til jobben sin som de fast ansatte, er det i sjefenes interesse å maksimere bunnlinja ved å betale akkurat det som er akseptabelt – og aller helst litt under.

I fjor måtte ansatte i Foodora gå ut i streik og drive en veldig effektiv kampanje i sosiale medier for at kjeden skulle imøtekomme kravene deres om høyere lønn og kompensasjon for utstyrsutgifter. En tariffavtale kom på plass, og siden da har vilkårene og lønnsnivået i Foodora blitt betydelig bedre. Det viser at det finnes et alternativ og en modell for å organisere det nye arbeidslivet. Arbeidsgiverne har råd til å betale en levelig lønn dersom de vil. Under denne krisa trenger vi all sysselsetting vi kan få. Men det krever at den nye delingsøkonomien reguleres og fagorganiseres, og at vi som studenter og medborgere står på de ansattes side. Aldri mer lua i hånda!

Fikk du med deg denne? «Forsøksdyr: en vitenskapelig nødvendighet?»