Pressefoto: Therese Alice Sanne

Tanke­vek­kende om menn og kunst

Nå om dagen kan metoo-bølgen føles som en liten evighet siden. Det gjør det ekstra viktig at det fortsettes å skrives om, spesielt når det er i en så godt gjennomført roman som Bra kunst om menn.

I Ellen Emmerentze Jervells andrebok blir vi kjent med Magnus (28) fra Tromsø, en ganske klassisk kunstnersjel. Han er svært talentfull, har gode utsikter, men ødelegger for seg selv med å drikke for mye sprit og drive for mye dank. Han står overfor sitt store gjennombrudd med en utstilling på kunstmuseet i Tromsø. Problemet er at han ikke har produsert noe ennå, og deadline nærmer seg.

Beskrivelsen av Magnus som kunstner er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det er heller skildringen av Magnus som mann og hans forhold til kvinner som gjør denne boken interessant. Vi skjønner tidlig at Magnus har hatt mange damer i livet. Boken starter med en nyttårsfest, der han sjekker opp kvinner nærmest etter en oppskrift han kan utenat.

Det er først i møtet med Maria at Magnus finner inspirasjonen til å lage kunst igjen: «Han maler henne på et laken han legger rett på gulvet, og han maler henne som navnet, som Maria. Han gjør det uten å tenke. Det er enkelt.» Magnus og Maria var ungdomskjærester, men nå har de ikke sett hverandre på mange år. Det er tydelig at han fortsatt er sterkt knyttet til henne. På den måten svekker Jervell vårt opprinnelige bilde av Magnus som en Don Juan, og vi blir kjent med hans sårbare sider.

En styrke ved Bra kunst om menn er nettopp at den ikke bare kaster et lys over Magnus. Han er mer enn en mann med et vanskelig forhold til kvinner. Vi blir glad i Magnus. Vi får tilbakeblikk fra en vanskelig barndom, og vi ser at Maria ikke gjengjelder hans følelser. Slik får vi etter hvert forståelse for hans destruktive oppførsel.

Så begynner det å komme anklager mot Magnus fra anonyme jenter som sier han har begått overgrep mot dem. Først ønsket jeg ikke å tro på det. Men det dukker opp flere tegn på at han kanskje ikke alltid har behandlet kvinner bra. At leseren blir satt i et slikt dilemma, er et svært godt grep. Magnus er på sett og vis både skurken og helten i fortellingen, noe som gjør den svært spennende.

Mens Maria har tatt en mastergrad, fått jobb på biblioteket og tilsynelatende har livet på stell, kommer det frem at Magnus ikke fungerer uten henne. Bra kunst om menn går heldigvis ikke i fella med å fremstille den moderne mannen som en stakkarslig overgriper som ikke klarer seg uten en kvinne til å passe på seg. En annen viktig karakter i boken er nemlig moren til Magnus. Hun var utro mot faren hans. Etter at mannen forlot henne, har moren blitt uføretrygdet og tar svært dårlig vare på seg selv. Slik viser Jervell at også kvinnen kan være både villfaren og hjelpeløs.

Jervell portretterer en verden der ikke bare mannen, men også kvinnen kan behandle den andre dårlig. Vi møter sårbare mennesker, og de har ikke godt av å være alene. Det gjør boken ekstra aktuell nå om dagen.

I stedet for å gro seg fast i en typisk metoo-problematikk om hvorvidt Magnus er skyldig eller ei, lar Jervell oss virkelig bli kjent med et menneske som utsettes for slike anklager. Derfor er Bra kunst om menn en svært tankevekkende og tidvis befriende provoserende roman.