Arkivfoto: Henrik Follesø Egeland

Ensom, eller bare alene?

Peder Kjøs har skrevet en bok med en ubehagelig aktuell tittel. Men om den kan brukes som et verktøy mot ensomheten, er heller tvilsomt.

Aldri før har vel norske studenter kjent mer på det å være alene. Ikke minst forskjellen på å være frivillig alene og ufrivillig ensom. Og med situasjonen som utgangspunkt, er det et sjeldent godt tidspunkt for Alene. Men dersom du går til innkjøp av denne boken med tanken om at «hallelujah, endelig skal noen hjelpe meg å like ensomheten», bør du heller vurdere en tur til selvhjelpsavdelingen. Dette er heller en serie kuriositeter av ulik art og på tvers av sjangre, som alle kan hektes på knaggen «mennesket alene». Altså ingen typisk psykologibok for ufaglærte, men likevel nyttig underholdning i karantenetider.

«Hvordan ville det ha vært å være helt alene?» åpner Kjøs. Her bekrefter han det ganske åpenbare: Vi mennesker er avhengige av hverandre. Selv de mest introverte einstøinger trenger menneskelig kontakt og bekreftelse på sin eksistens i verden. Og det er de unge som sliter mest: Omtrent hver tredje student i Norge opplever ensomhet i én eller annen grad, skriver Kjøs. Han lister deretter opp ulike konsekvenser av å oppholde seg for lenge i ensomhet, og hvordan han selv kan kjenne seg maktesløs som terapeut i møte med ensomme mennesker.

Og her er vi inne på det som virkelig er interessant i denne boken: Kjøs’ egne betraktninger fra terapirommet og intervjuer med mennesker som opplever ensomhet i større eller mindre grad. Her får publikum mulighet til å være med på det som faktisk foregår i hodet på psykologen, tanker som den vanlige klient normalt skjermes for. For hva tenker egentlig psykologer når de får besøk av ensomme mennesker med skakkjørte relasjoner i bagasjen, som legger ut om trøblete oppvekster og forhold de ikke klarer holde på?

Det blir mye prat rundt det å leve i, eller ønsket om å leve i, en parrelasjon. Leseren tas med i lett gjenkjennelige situasjoner i terapirommet, og det kan virke som om Kjøs først prøver å si at tosomheten er veien ut av ensomheten. Her tennes det umiddelbart en gnist dersom du som leser sitter med en hobbypsykolog i magen. Kjøs skriver vakkert om barnet og tilknytningen til dets foreldre, og han avkrefter påstanden om at vi nordmenn først og fremst lever egoistiske liv. Muligens er dette en serie selvfølgeligheter for mange, men Kjøs klarer likevel å skape en ny og tilfredsstillende mening med det han skriver.

Universitas' har anmeldt Vilde Fastvolds debutroman som tematiserer antropologiens etiske dilemmaer: –⁠ Intenst og ubehagelig om moralske og kroppslige grenser

«Ensomhet er vår tids største folkesykdom». Kjøs veier parforholdet opp mot et liv alene, og flytter samtidig skråstreken mellom alene og ensom frem og tilbake. Som leser begynner man etter hvert å reflektere rundt hvordan ensomheten faktisk kjennes på kroppen, samtidig som man erkjenner hvilken fantastisk frihet som ligger i valgt ensomhet. Kjøs tydeliggjør at behovet for menneskelig kontakt er personlighetsavhengig, og at vi selv i tosomheten i bunn og grunn er alene. Å være alene kan for enkelte oppleves som en ekstrem luksus, spesielt dersom man lever i nærmest konstant samvær med familie. I den sammenheng har Kjøs viet et helt kapittel til forfatter Marta Breen og hennes tanker rundt den historiske kvinnens antatte behov for alenetid. Er du familiemor med dårlig samvittighet over å ønske seg aleneferie, vil du antakelig finne dette kapittelet svært tilfredsstillende. Har du noen gang som kvinne forsøkt å bedrive redningsaksjon på «emosjonelt utilgjengelig mann» vil du også garantert kjenne deg igjen. Vi er mange som har prøvd, de fleste ender dessverre opp med et indre tomrom. At datingapper forsterker ensomhetsfølelsen, er kanskje noe den single studenten vil oppleve som interessant lesning.

Har du tenkt til å se dokumentaren «iHuman»? Les hva vår anmelder mener om filmen: –⁠ Flåsete fremtidsdystopi

Hittil virker boka meningsfull og byr leseren på en slags kronologisk reise gjennom ensomhetens ulike aspekter. Men så blir det rotete. Østlig filosofi, gudetro, romaner om dyr og amerikanske zombie-filmer. Kjøs gaper over for mye på én gang, og temaene blir såpass sprikende at leseren risikerer å glemme hva boka egentlig handlet om. Det er ingen tvil om at Kjøs er en belest psykolog med mye på hjertet, men betraktninger fra terapirommet holder lenge.

Alene, men ikke ensom. Kan et liv uten kjernefamilie være et optimalt liv? Dette er de virkelig interessante spørsmålene – som vi i vår tid stadig søker svar på. Vi unge lurer hva som er den optimale livsveien. Blir vi ensomme som gamle dersom vi ikke gifter oss og får barn? Kjøs leverer tidvis gode betraktninger rundt temaene, men om man blir så mye klokere er usikkert. Er du blant tredjedelen av studenter som jevnlig kjenner på ensomhet, kan du selvsagt gi Alene en sjans, men ikke forvent deg en selvhjelpsbok. Da anbefales heller en tur til terapeuten. Boken kan likevel bidra til å skape dialog rundt et kritisk tema i vår tid, og det er aldri negativt.

Universitas' har anmeldt Verdensrommets nye plate: Stjerner skinner sterkest på soverommet