Pressefoto: UpNorth/Euforia

«iHuman»: Flåsete frem­tids­dystopi

AI-dokumentaren «iHuman» er en audiovisuelt imponerende dokumentar med for lang spilletid, for mange gjentagelser og for få gode poenger.

Det har gått et halvt tiår siden regissør Tonje Hessen Schei satt en støkk i mange av oss med dokumentaren «Drone», en film som problematiserte amerikansk bruk av droneteknologi i krigen mot terror. Nå, i det herrens år 2020, følger hun opp med dokumentaren «iHuman». Den tar for seg det altomspennende og voldsomme temaet kunstig intelligens og dens utfordringer.

I løpet av filmens gang blir vi presentert for det nye evolusjonære trinnet i menneskets historie: Maskinen som kan lære seg selv å lære seg selv og dermed overgå enhver menneskelig fatteevne. I utgangspunktet er ikke dette et særlig dårlig premiss for verken spillefilm eller dokumentar, problemet er bare at det ikke er særlig originalt. Matrix, Ghost in the Shell, Blade Runner, 2001: En romodysee – spillefilmlisten er lang, og langt bedre enn «iHuman».

I filmen blir vi introdusert for forskere, filosofer og menneskerettsadvokater som kan fortelle oss at menneskeheten står ovenfor et kvantesprang, både hva gjelder teknologi og selvforståelse. Dette er smarte folk som sikkert kunne kommet med interessante observasjoner, men det koker dessverre ned til dypt alvorlige filosofiske spørsmål som blir gjentatt unødvendig mange ganger. Landsbyfolket som ignorerte gutten som ropte ulv hadde sikkert ignorert ham like mye dersom han stilte spørsmålet «Hva er en ulv?» like mange ganger som vi blir presentert spørsmål ala: «hva har teknologi å si for vår selvforståelse» i «iHuman».

Kilt inn mellom de filosofiske refleksjonene består filmen av tre hovedbolker som forsøker å advare om at dystopien allerede har blitt virkelighet. En rimelig tendensiøs fremstilling av det amerikanske presidentvalget og Cambridge Analytica-skandalen gir lite ny innsikt i de usynlige krefter som kan påvirke menneskers valg ved urnene. En noe bedre bolk tar for seg det høyst reelle og farlige samarbeidet mellom de fremste teknologiutviklerne og militære og statlige interesser. Her klarer «iHuman» nesten å bli faktisk human gjennom historien til en Google-varsler. I tillegg gir filmen et innblikk i kinesiske myndigheters ekstreme bruk og ambisjoner for teknologi som et middel for å holde egen befolkning i sjakk. Grusomt, ja, men ingen stor nyhet i 2020.

Sjekk ut vår anmeldelse av filmatiseringen av Maria Navarro Skaranger debutroman Alle utlendinger har lukka gardiner: Rått og rørende fra hjertet av Romsås

Der filmen derimot skinner er på produksjonssiden. Visuelt sett er det en umåtelig lekker dokumentar. Gjennom bruk av drone-shots og animasjon har filmen en gjennomført stil som er få dokumentarer forunt. Lydsporet fortjener også kudos. Dronete synther med mørke toner hinter om noe som kunne vært en veldig god «Deathprod»-skive.

Sett bort fra det audiovisuelle og det lovende premisset, trår «iHuman» dessverre ikke særlig mye ny grunn. Det kan tenkes at denne filmen vil være en skjellsettende opplevelse for folk som tar feriebilder med iPad, men tilogmed den seergruppen har sett en og annen dokumentar på statskanalen som tar for seg den samme tematikken på en halvtime. «iHuman» er en film som sikter mot fremtiden, men den ender opp som det dokumentariske motstykket til Will Smith kalkunen «I, Robot». Altså rimelig platt, men fin å se på, og ikke særlig mye mer.

Les også Universitas' anmeldelse av Dag O. Hessens nyeste sakprosa: Tannløs optimisme