Illustrasjon: Øivind Hovland

Klasse­delte seminarrom

Barn av foreldre med høy utdanning spankulerer rundt som om de eier Blindern. Resten av oss dropper stort sett ut, men det burde vi slutte med.

Da jeg gjorde min inntreden på universitetet som filosofistudent for drøye tre år siden, var det fullstendig uten grep om hva som ventet meg. I oppveksten var aldri universitetsutdannelse noe tema eller en forventning. Snarere tvert imot. Jeg skjønte imidlertid raskt at en gruppe var mye bedre rustet for denne overgangen enn meg: de som kom fra familier hvor det allerede var avlagt flere master- eller doktorgrader. Disse akademikerbarna er studenter, gjerne fra Oslo, er veltalende, ter seg dannet og alt første semester snakker de med en faglig selvsikkerhet som om de allerede har studert i mange år. De går rundt som om de var født på universitetet, mens resten av oss bare er på besøk.

Les også: «Å være sin egen sjef kommer med en kostnad»

Vi er stolte over at vi har allment tilgjengelig tilgang til høyere utdanning i Norge. Statens lånekasse har som eksplisitt mål å tilby like muligheter til utdanning uavhengig av sosiale og økonomiske forhold. Samtidig har, ifølge en statistikk publisert av SSB i 2017, det overveldende flertallet av de som fullfører en grad foreldre med høyere utdanning. Desto mer utdanning foreldrene dine har, desto større sjanse er det dessuten for at du fullfører studiene dine. Hvorfor det?

Når man på den ene siden får ingen – eller negativ – tilbakemelding på studiene hjemmefra, og på den andre siden kontinuerlig blir minnet på av sine mer heldigstilte medstudenter at man beveger seg i fremmed farvann, er det ikke rart man dropper ut.

Jeg tror mye av grunnen ligger i en vedvarende følelse av fremmedgjøring i møte med medstudentene sine. Det var i alle fall det jeg følte på i brorparten av bachelorløpet. Da jeg startet på universitetet fant jeg ut at disse akademikerbarna likte veldig godt å snakke om hvilke bøker de har lest. Da var det naturligvis viktig å ha lest riktige bøker. Men når det mest høykulturelle jeg kunne finne hjemme i bokhylla var Henning Mankell, var det ikke så lett å vite hva de riktige bøkene var.

Jeg merket også fort at det var viktig å snakke på riktig måte. Om man går på en blemme og havner i en diskusjon med medstudentene sine, må man føre den på riktig måte. Om du, som meg, har tilbragt litt tid på en byggeplass, har du antakelig lært deg å snakke på feil måte. Du skal ikke være kort, konsis og rett på sak. Du skal ta omveier. Du må være veloverveid, velformulert og aller helst bruke faglig forankrede argumenter. Du burde ikke høres for bastant ut, og pass på å bruke akkurat riktig mengde synonymer. Ikke prøv å vær morsom, det er nedrig og vulgært.

Man blir jo litt revet mellom to verdener når man begynner på universitetet, men til slutt tar man til seg den riktige akademikermåten å være på. La bachelorløpet samtidig være et etterligningskurs, så passer du inn til slutt. Der hjemme blir du sett på som forfinet og blærete, men det er fremskrittets pris. Til slutt vil ingen se forskjell på deg og akademikerbarna. Det kommer til å bli som om du kommer fra et hjem med riktige bøker i bokhylla, med klippekort på teateret og -en endinger over hele fjølen.

Fikk du med deg denne? «Skynd deg langsomt, Rice»

Så godt som alle jeg har snakket med som har foreldre uten høyere utdanning opplever at foreldrene deres ikke bryr seg om innholdet i studiene deres, eller aktivt anbefaler de å gjøre noe «mer fornuftig» med tiden sin. Dette gir også mening om man kommer fra et hjem hvor et gjennomgående problem er å få endene til å møtes. Man kan ikke betale regningene med kritisk tenkning, ei heller kan man spise dannelse til middag. Derfor er det også ganske vanskelig å overbevise de der hjemme om verdien av det man holder på med. Ironien er selvfølgelig at når det gjelder å dra slekten ut av århundrer med fattigmannskost, er det ikke enda en generasjon med strøjobber som gjelder, men utdannelse. Når man på den ene siden får ingen – eller negativ – tilbakemelding på studiene hjemmefra, og på den andre siden kontinuerlig blir minnet på av sine mer heldigstilte medstudenter at man beveger seg i fremmed farvann, er det ikke rart man dropper ut.

Samtidig er ikke dette noe som er begrenset til universitetet. SSBs statistikk om «karakterer ved avsluttet grunnskole» fra 2019, viser at de utdanningsmessige fortrinnene barn av høyutdannede har, starter allerede i grunnskolen. For å bøte på økonomiske forskjeller, har man statens lånekasse. De kulturelle forskjellene mellom studenter med ulik familiebakgrunn, kan imidlertid bare studentene gjøre noe med. Istedenfor å anse medstudenter som ikke snakker eller ter seg riktig som underlegne, burde de heller anerkjennes for at de faktisk har kjempet seg fram, trass statistikken. De med Blindern som odelsgård har også et ansvar har for å bidra til et inkluderende studentmiljø.

Les også: «Sammen vil man få til mer»