Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

Å være sin egen sjef kommer med en kostnad

Arbeidstakere får en stadig løsere tilknytning til arbeidslivet. Hva har denne utviklingen å si for studentene, aka morgensdagens arbeidstakere?

Det oppdragsbaserte arbeidslivet: gigøkonomi, frilansing, plattform-markedet. Kjært barn har mange navn, men alle refererer de til en moderne arbeidsform som innebærer frihet til å velge selv når og hvordan du vil jobbe. For frihetssøkende studenter kan det nesten virke for godt til å være sant. Og som oftest er det nettopp det.

Oppdragsøkonomiens inntog i Norge byr unektelig på spennende muligheter for studentene. Frihet fra den klamme ni-til-fire-jobben, stor fleksibilitet og gode muligheter for inntjening – når det passer deg. For hvem trenger egentlig tradisjonelt arbeid når vi kan velge selv? La oss være ærlige; i en hverdag der en månedlig utbetaling på skarve 8000 kroner fra Lånekassen langt ifra realiserer fulltidsstudenten, er norske studenter pent nødt til å sjonglere studier med deltidsjobb. Muligens inkluderer studietilværelsen én eller flere praksisperioder – definitivt mange eksamensperioder. Det er derfor mange grunner til at oppdragsøkonomien ønskes velkommen, og det er nærliggende å tro at et betydelig antall studenter i dag benytter seg av mulighetene den bringer.

Les også: «Sykemeldt journalistutdanning»

Men hva er det vi egentlig snakker om her? Oppdragsøkonomien handler om tjenester som formidles gjennom digitale plattformer, der plattformen fungerer som tredjepart og formidler kontakt mellom tilbyder og etterspørrer. Tjenester for persontransport, bilutleie og overnatting har hittil fått sterkest fotfeste i Norge. På minsmåjobb.no er det imidlertid fritt frem for å melde inn ymse jobber du selv vil ha hjelp til eller tilbyr å utføre, være seg flyttevask, kattepass eller leksehjelp. For å være mellomledd tar siden et gradert gebyr, gitt den totale prisen på tjenesten som leveres. Utbredelsen av denne forretningsmodellen – som påberoper seg å kutte drastisk i unødvendige administrative kostnader – kommer, paradoksalt nok, med en desto høyere kostnad. For hva er egentlig konsekvensene av å være sin egen sjef?

Vi kan ikke risikere at studenter blir de nye løsarbeiderne ute på oppdrag

At ingen har arbeidsgiveransvar overfor deg, betyr følgende: adiós til sykepenger, feriepenger og tjenestepensjon. Det blir ikke trukket skatt – den må du selv rapportere inn til skatteetaten for å unngå skattesmell. Du får ingen arbeidskontrakt og vet ikke når du kan forvente neste oppdrag. Du har sjelden påvirkning på lønn, da plattformen ofte fastsetter pris og trekker sin andel før tilbyderen får sine penger. Du er ikke omfattet av yrkesskadeforsikring, og attpåtil selv ansvarlig for at HMS er i orden. Disse forholdene slår åpenbart dårlig ut for både studenter og andre som skulle begi seg ut på oppdragsøkonomiens slagmark. Hvis man blir syk eller skadet på jobb, står man selv ansvarlig – noe som kan gå riktig galt om man ikke har forsikringene sine i orden. I klartekst: velferdsstaten vi snakker så varmt om, er rett og slett ikke rustet for arbeidslivet 2.0.

Fikk du med deg denne? «Skynd deg langsomt, Rice»

Heldigvis er det ikke bekmørkt. At vi som samfunn tar i bruk ny teknologi og uutnyttet arbeidskraft, er et gode. Problemet er at det i dag skjer i uregulerte former. Forretningsmodellen for de nye fleksibedriftene fratar arbeidstakerne lønns- og arbeidsvilkår kun fordi de hevder de ikke er arbeidsgivere. Det trenger ikke være sånn. Foodora-streiken i høst er et eksempel på at oppdragstagere kan utfordre delingsplattformene og kreve status som reelt ansatte. For de rosa hjelmene endte det med tariffavtale. For de som fulgte saken, synes det imidlertid åpenbart at tariffen ikke kom rekende på ei fjøl. Det var en seig kamp – og krevde en fagforening i ryggen.

Vi kan ikke risikere at studenter blir de nye løsarbeiderne ute på oppdrag. Tiden da folk sto med «lua i hånda» er kanskje over, men parallellene til dagens arbeidsliv er slående: Nå står studenter og ungdom med mobilen i hånda og venter håpefullt på neste oppdrag. Fremover må vi utnytte teknologien – ikke la den utnytte oss.

At grunnleggende arbeidsrettigheter er under press, burde være et varsko til oppdragsøkonomiens nyfrelste. To konkrete råd kan derfor være: I. Ikke selg deg billig. Å underby andre går ikke bare utover deg selv, men slår også bein under lønnsvilkårene til hele røkla. II. Organiser deg. Når samfunnet skal famle seg frem til svarene på det moderne arbeidslivet, er det både trygt og smart å være på lag med fagforeningene.

Studenter, som i dag lever farlig nært den relative fattigdomsgrensen, bør være desto mer opptatt av sikkerhetsnettet som et avklart arbeidsforhold gir. Det svinger liksom ikke like mye av den oʼstore uavhengigheten når man har null opparbeidede feriepenger å svi av.

Les også «Kunstige ambisjoner»