Barndomsvenner: -- Voldswagen og jeg spilte i et band på barneskolen i Stavanger kalt "Grimme Daier", mimrer Maen.
Barndomsvenner: – Voldswagen og jeg spilte i et band på barneskolen i Stavanger kalt «Grimme Daier», mimrer Maen.

Lydia Laska sluttet å spille konserter da folk bare kom for «sirkuset»

Rockebandet bikker tyve års levetid, og er nå i ferd med å gi ut en samleskive. Underveis har de underholdt seg selv og andre med hestepisk, stålhalsbånd og chilisaus.

Bandet er renommert for å ikke kunne turnere grunnet antallet scener de er bannlyst fra. De er inspirasjonskilde til rockestorheter som Kvelertak og elsket av nestorer som Kjartan Kristiansen fra Dum Dum Boys og Jan Devik fra Prudence. Portrettert som amalgamet av David Bowie og norsk sortmetall, er de store for mange, en myte for de flere, og muligens avskyvekkende for de fleste. Hvem er dette bandet, som er mer beryktet enn de er kjente?

True Norwegian Hot Sauce

Entusiasmen er høy idet vi blir geleidet gjennom de mørklagte lokalene. Vi mobil-lyser oss forbi fjell av analoge skatter, massive ventileringssystemer og andre finurligheter. Nøyaktig plassering er derimot konfidensielt, og det er også bandmedlemmenes folkeregistrerte navn.

– Å holde på billige og sentralt tilgjengelig øvingslokaler i Oslo er en kunst, så denne hemmeligheten må absolutt ikke ut, understreker trommis og saus-entreprenør «Voldswagen».

Jeg har alltid vegret meg mot å stå foran på scenen som frontmann

«Candy Whorehole».

Ved siden av bandvirksomheten jobber han med egne komposisjoner på kjøkkenet. De siste årene har han solgt hardtslående chilibaserte sauser med motiver av svette politikere som Trump, Putin, Erdogan og Sylvi Listhaug.

–⁠ Det er hjemmelaga norsk flammesaus, forkynner han.

–⁠ Jeg er mest sannsynlig den eneste satiresausmakeren i verden.

Til sammenligning fremstår han selv som noe mer temperert og mild. På avslappet vestlandsk tar han hyppig i bruk imitasjoner i beskrivelser av folk og situasjoner. Han er en humørspreder, og virker svært komfortabel på eget territorium.

Fikk du med deg denne?: Slik får du tak i pensum, billig og bærekraftig

Store kjøttbein og grimme daier

Vi ender opp i et sjarmerende og nedslitt rom fylt til randen av flere tiårs opphopning av instrumenter og duppeditter, og ikke utelukkende av det musikalske slaget. Ett kjøttbein her, en dusj bygd på europaller der.

–⁠ Vi er her kun med bandet Le Corbeau og fiolinist Eivind Schou, så vi har ganske frie tøyler. Flere av oss er vant til nattskift, forklarer Voldswagen, før han tar seg en munnfull fra vinflasken.

–⁠ Så vi kan gjerne ta en tur midt på natta også.

Litt etter litt utfylles bandet. Gitarist «Jacques Matt» ankommer ikke lenge etter, bærende på en cola, mens den øldrikkende bassisten «Maen» [journ. anm. ‘Mannen’ på vestlandsk] lar seg vente på.

–⁠ Jeg kjørte fort som faen, men rakk ikke toget!, utbryter han på vei inn døren.

De øvrige ser ikke ut til å være affektert, og ikke vi heller. For rockere lever tross alt ikke etter klokka. Stemningen er lett, og til sammen utgjør bandet en pratsom og lattermild gjeng. Det er opplagt at dette er gutter som har kjent hverandre en god stund.

–⁠ Voldswagen og jeg spilte i et band på barneskolen i Stavanger kalt «Grimme Daier» [journ.anm. ‘Stygge Pupper’ på vestlandsk], så vi er blitt en ganske geografisk avgrenset gjeng etter hvert, påpeker Maen.

–⁠ Jacques Matt, fra Sandefjord, er det eneste som stopper oss fra å være et Oslobasert Vestlandsband, ler de i kor.

Helt om natten: Ved siden av bandet jobber Maen natteskift på en dopapirfabrikk i Oslos omegn.
Helt om natten: Ved siden av bandet jobber Maen natteskift på en dopapirfabrikk i Oslos omegn.

Bakmenn, mellommenn og frontmenn

Vokalist og medstifter «Candy Whorehole», som nå bor i Stavanger, måtte slå av en prat over internett. Og det for første gang.

–⁠ Jeg prøvde meg på ett intervju for rundt femten år siden, men da måtte jeg avbryte halvveis, tilstår Candy.

–«Primadonnanykker», har Voldswagen kalt det. Jeg vet ikke helt hvorfor det har vært sånn, men jeg har alltid unngått eller nektet intervjuer. Derfor har trommisen fungert som mellommann i intervjusituasjoner.

Det som først fremstår som en nervøs og usikker type viser seg å være en lun og hyggelig rockegutt. Uniformen er selvsagt på. Nå i form av en Venom-skjorte. Han vedkjenner også at han kun maktet å sove to timer natten før, og underveis synliggjøres et karaktertrekk som kan forklare den unnvikende atferden:

–⁠ Jeg har alltid vegret meg mot å stå foran på scenen som frontmann. Jeg har rett og slett aldri vært komfortabel med oppmerksomheten, og det er jeg fortsatt ikke. Spesielt når det er for å meddele noe så personlig som tekstene jeg skriver.

Loffere på solkysten

Candy daterer bandets opprinnelse til kort tid etter det første møtet med Voldswagen i 1999. Da spilte de i forskjellige band, men fant fort ut at de hadde de samme inspirasjonskildene i blant annet punk, tidlig norsk sortmetall og krautrock - tysk syttitalls-psykedelia der grupper som Kraftwerk, Faust og Tangerine Dream er sentrale figurer. Candy var da gitarist, og Voldswagen trommis.

De fikk etter hvert stablet sammen et band med en amerikansk vokalist, men han forsvant fort tilbake til Seattle. Derfor måtte de ty til større eventyr i jakten på en erstatter. En tur til Spanias sør-østkyst måtte til. Voldswagen mimrer:

–⁠ Vi var på loffen i et halvt år. Søvnen ble unnagjort i bilvrak og hva verre var, men utenom en stor bråte låtmateriale og bekjentskap med en liten gruppe engelskmenn, kom det ikke mye godt av det.

Etter et kort opphold i Nederland og en snarvisitt i hjemlandet, var det derfor duket for enda et utenlandsopphold i jakten på den rette vokalisten.

–⁠ Vi kunne jo ikke et ord spansk, så vi bestemte oss for at denne gangen skulle vi dra til et sted hvor vi snakket språket, flirer Candy.

I 2003 ble derfor England og London neste stopp. Voldwagen mener at der skjedde det så mye at det nesten ikke er verdt å snakke om.

–⁠ Og det meste av det burde nok sensureres.

Etter litt oppfordring fra resten av rommet avdekker han derimot en illustrerende anekdote: Voldwagen erindrer en fri sjel de møtte i Somerset. En omstreifer som bevisst nektet å ha bolig, spilte lutt som gatemusikant, og så ut som en folkrock-versjon av Lemmy Kilminster.

–⁠ Han introduserte oss for flere rare miljøer. På et tidspunkt skulle vi få sove hjemme hos en familie han kjente i London.

Uff så mye pisking... For mye for to unge landstrykere å høre på

«Voldswagen»

I huset hang det masse spanskrør, hestepisker, kjettinger og lignende utstyr på veggene. De skjønte ganske fort at de hadde forvillet seg inn i et sadomasochist-hjem. Tidlig i oppholdet ble de invitert til en fest som skulle avholdes i samme hus senere på kvelden. Og det passet særs dårlig, minnes Voldswagen.

–⁠ Vi var utslitte etter en intens Glastorbury-festival, og de inviterte en haug venner fra SM-klubber de var medlemmer av. En lang rekke med rare folk. Han ene så ut som Gandalf. Vi merket raskt at dette var en affære vi ikke ville ta del i der og da.

De to ungguttene ble derfor sovende i samme hus, mens SM-festen var i full sving.

–⁠ Uff, så mye pisking... For mye for to unge landstrykere å høre på.

Voldswagen skrattler.

–⁠ Candy så ut som han var spesielt påvirket av SM etter den turen, skyter Maen inn.

–⁠ I hvert fall klesmessig

–⁠ Ja, det tok han jo etter hvert med til scenen. Han hadde en sånn latex-bokser på et tidspunkt, sier Voldwagen med et retrospektivt blikk ut i rommet.

Videre lesning: Ida Elise Broch om kjendistilværelsen

Kaosagenter

De variable forholdene og uforutsigbare dagene virker til å ha påvirket reisekompanjongene. Voldswagen mener det kan merkes i musikken, der de alltid forsøker å komme med noe nytt og spennende.

–⁠ Jeg blir inspirert av litt kaotiske omgivelser. Det har vært viktig at jeg ikke omringes av altfor rutinepreget stabilitet. Og det passer jo selvsagt ikke alle, sier Candy.

Han viser til de mange bandmedlemmene som har kommet og gått gjennom bandets nesten tyveårige eksistens. Selv prøver han nå å leve et litt streitere liv, og de siste årene har han jobbet på en grad i engelsk språk og litteratur ved Universitetet i Stavanger.

–⁠ Da må man jobbe litt mer rundt universitetets timeplan, så noe mer ordnede forhold har det blitt med årene. Mens jeg før kunne være oppe en uke i strekk, takler jeg ikke det lenger.

Utfordrer sjangeren: – Vi har alltid hatt en visjon om å blande masse sjangere vi liker, forteller «Candy Whorehole».
Utfordrer sjangeren: – Vi har alltid hatt en visjon om å blande masse sjangere vi liker, forteller «Candy Whorehole».

Halsbånd og hestepisk

Bandet ble for et grovt tiår tilbake kjent for ekstremt energiske og utagerende konserter, som ved noen tilfeller kunne komme til ubeleilighet for tilskuere ved scenens umiddelbare omkrets. Med i showet var nemlig en frenetisk oppgiret vokalist som hadde tatt med seg en hestepisk fra London.

–⁠ På én konsert måtte vi gå med på å holde Candy i trygg distanse fra publikum for å få lov til å spille. Vi fikk derfor satt på et halsbånd av stål festet med kjetting til lysriggen i taket, så han kunne løpe fritt på scenen, men ikke lenger, forteller Voldswagen.

Etter noen konserter med Kvelertak og Serena-Maneesh, har det altså ikke vært noen opptredener siden debutalbumet «Krankenhaus» i 2010- en av de beste norske bidragene i dette årtusen. Selv ikke etter den knallsterke oppfølgeren «Ego Death» i høsten 2018.

–⁠ Det ble jo en god gimmick og. Men etter hvert fikk vi mer inntrykk av at folk kom for å se sirkuset, og ikke musikken. Så vi sluttet med konserter.

Jacques Matt påpeker at de ikke nekter å spille live igjen, men denne gangen handler det om at det må være noe kult som skal skje, noe utenom den vanlige giggen. Spesielt med tanke på at vokalisten bor i Stavanger, og at det er krevende å forberede et live-show.

Nå vil de at det kun skal handle om musikken. En samleskive med de to første EP’ene og to ferske spor ligger i kortene, og bandet regner med at den blir gitt ut i løpet av et halvt år. Akkurat når er ikke så viktig. Strategiske albumslipp får popartistenes plateselskaper tenke på.

–⁠ Vi har aldri vært interessert i trender. Mote skal visstnok være syklisk, så vi venter heller på at den kommer til oss, er de alle enige om.

Plutselig gjør fiolinvirtuosen Eivind Schou en uventet entré. Han har opptrådt på bandets to album i tillegg til en lang liste av norske album de siste tyve årene. Men nå skal han bare sove litt på sofaen.

Videoslipp, jubileum og Jan Devik

Bandet kan by på videopremiere av «Did you do it again?» fra Ego Death.

ADVARSEL: Innehold kan være uegnet for fotosensitive.

VIDEO: Voldswagen

I anledning Krankenhaus’ tiårsjubileum gjenslipper de nå promo-videoen til albumet, med nylig avdøde Jan Devik i hovedrollen. Originalt gikk videoen baklengs, men nå har de altså snudd den til å gå riktig vei. Nytt for videoen er derfor at man kan høre hva Devik deler fra mentalsykehuset hvor moren hans skal ha vært innlagt.

Regi : Thomas Lunde. Video: lngrid Pop

Bandet har kommet langt siden deres første videoutgivelse av «White Trash Attack» i 2005. Videoen ble bannlyst av NRK, og nådde derfor ikke ut til et større publikum før nylig.

Video og klipp: Videoboi og Voldswagen

Nye detaljer rundt økonomikrisen ved Humanistisk fakultet på UiO: Exphil skjermes for kutt