Pressefoto: Øyvind Eide

Stillstand, angst og optimisme

I Becketts univers står alt stille, men bak fortvilelsen finnes også håp og fremtidstro.

Å vente på noe har nærmest blitt en uting i dagens samfunn. I et stadig høyere tempo forsøker vi å klemme inn så mange gjøremål som mulig i løpet av de få timene som utgjør en dag. Mobiltelefonen og andre duppeditter sørger for at vi alltid er i bevegelse: Det er alltid noe som skjer. Dette betyr ikke at vi har sluttet å vente, men ventetiden kan alltid fylles med noe meningsfylt.

I Samuel Becketts verden derimot, har alt stoppet opp. Hva skjer med det moderne mennesket når vi ikke har noe å fylle tiden med? Når vi ikke lenger har noe å vente på?

I «Lykkedager», et av Becketts mest spilte dramaer, møter vi Winnie (Anne Krigsvoll) og Willie (Kim Haugen), et godt voksent ektepar som virker å ha lagt sine bedre dager bak seg. At Winnie bokstavelig talt har grodd fast i hverdagens gjentagende strukturer kunne knapt ha blitt uttrykt mer billedlig: Hun sitter fast fra livet og ned i en sandhaug – og synker tilsynelatende bare dypere og dypere ned i avgrunnen. Likevel er hun fylt med forventninger og optimisme. Enhver dag er en potensiell lykkedag.

Universitas' anmelder mener Torstein Lund Eiks fotoutstilling er en pen visuell opplevelse, men kanskje ikke så mye mer: Fra høyt der oppe blir alt det samme

Stykket åpner med at Winnie vekkes av en ringelyd. Hun stirrer overrasket mot publikum, setter i gang med morgenstellet, og retter oppmerksomheten mot Willie, som sitter ved siden av henne og blar i avisen. Stort mer er det egentlig ikke nødvendig å si om den ytre handlingen.

Fra sin opphøyde posisjon midt på scenen fører Winnie en usammenhengende monolog over fortid, nåtid og fremtid. Med seg har hun en veske bestående av en rekke artefakter: en tannkost, en revolver, medisiner og mye annet som hun fikler med mellom de verbale slagene.

Fikk du med deg Universitas' anmeldelse av Linda Gabrielsens siste roman? Vår anmelder er imponert: Enda en roman om å få barn – og den trengs!

Hos Willie er det sjeldent svar å få. Ethvert livstegn fra den sammensunkne ektemannen mottas med glede og entusiasme. I mangelen på respons oppstår følelsen av fortvilelse og ensomhet, mesterlig uttrykt gjennom Anne Krigsvolls mimikk og toneleie. For det er først og fremst dette hun har å jobbe med der oppe på scenen, og publikum blir sågar utstyrt med kikkerter så de kan følge med på ansiktsuttrykkene. At Winnie er av den forfengelige typen er heller ingen hemmelighet, der hun i sin hvite ballkjole forsøker å holde liv i sin fordums skjønnhet.

Å sette opp «Lykkedager» må på den ene siden være en takknemlig oppgave. I Becketts originaltekst er det nærmest en overflod av sceneanvisninger, hvor den minste lille bevegelse er nøysomt orkestrert. Å følge med på Krigsvolls utallige rykninger, smil og utbrudd er i seg selv en opplevelse, dersom man i et øyeblikk skulle falle litt ut av monologen. Samtidig skal Nationaltheatret ha ros for hvordan lyssettingen skaper en vakker dynamikk mellom morgen og kveld og dag og natt, da det ikke alltid er så lett å holde orden på tidssansen i drømmeuniverset Becket skisserer.

Universitas har anmeldt Kvelertaks nye album. Vår anmelder mener bandet er tilbake – «hardtslående som alltid»: Rockaland fylkeskommune

«Lykkedager» åpner opp for en rekke tolkninger. Har karakterene gått ut på dato? Er det på tide for dem å synke ned i jorden, slik det gradvise fallet nedover i sandhaugen alluderer? Opplevelsen av at kommunikasjonen svikter innenfor et ekteskap, er kanskje den mest iøynefallende. Mens Winnie snakker, blar Willie i avisen. Når Winnie roper om hjelp, er Willie forsvunnet. Men bak all fortvilelsen og ensomheten ligger det alltid et snev av optimisme hos Winnie. Er dette dagen hvor alt skal forandre seg?

Men ventetiden tar aldri slutt. I andre akt er Winnie begravd til halsen, mens Willie krabber rundt som en utkjørt skilpadde som svikter i forsøket på å nå opp til henne. Likevel klarer hun å suge ut en siste replikk av sin forfalne ektemann. Smilet brer seg igjen om munnen hennes.

En strålende skuespillerpresentasjon av Anne Krigsvoll til tross, stiller jeg meg spørsmålet: I hvilken grad er «Lykkedager» også et stykke for den yngre teatergjenger – som ennå ikke har sunket ned i sitt sandhull? Selv tror jeg vi har mye å lære av Winnies livsmot. Mens vi venter på undergangen har vi enda noen lykkedager til gode.