UTVEKSLINGSSTUDENT: Student og pensjonist, Ragnar Nordlie (70), skal på utveksling til Firenze med både kone og Erasmusstipend om et knapt år.
UTVEKSLINGSSTUDENT: Student og pensjonist, Ragnar Nordlie (70), skal på utveksling til Firenze med både kone og Erasmusstipend om et knapt år.

Pensjo­nister med pensum

–⁠ Du kan kanskje ikke ta med deg penger i graven, men du kan i hvert fall ta med deg studiepoengene dine, sier student Ellen Andersen (71). Universitas har møtt noen av Blinderns eldste og ivrigste studenter.

De drar på utveksling, de kjenner på eksamensstresset, og de tar en kaffe i kantinen med sine medstudenter etter forelesning. Det kan fort høres ut som hvilken som helst student på Blindern. Likevel må du plusse på om lag femti år og en hel del livserfaring for å finne frem til disse studentene.

På eksamen er de vant til å forveksles med eksamensvaktene, og noen av dem bruker flere timer på å reise frem og tilbake til Blindern hver uke. Travle er de også, for ved siden av å være aktive pensjonister, besteforeldre og ektefeller har de både forelesninger, seminarer og pensumlesing på timeplanen. Likevel tilbringer Ragnar Nordlie syttiårsdagen sin på Blindern.

Jubileum i auditorium 6

–⁠ Det er ikke den mest staselige bursdagen jeg har hatt i mitt liv. Ikke fordi jeg er her på universitetet, men fordi den biten som er igjen av livet, nå er kortere enn den som var, spøker jubilanten med et smil om munnen. Det er en kvikk og blid mann som møter Universitas for å slå av en prat om pensjonisttilværelsen som student.

Nordlie medgir at det nok ikke er de aller fleste som feirer sytti år med å gå i forelesning. Selv er han på sitt andre semester på bachelor i italiensk, etter noen år som enkeltemnestudent.

–⁠ Jeg hadde først tenkt til å ta italiensk som enkeltemner, men det var så vanskelig å få plass på alle emnene. Det endte opp med at jeg meldte meg opp på bachelor for å få plass på fagene, forteller pensjoniststudenten.

410 euro for å bo i min egen leilighet og studere gratis i Firenze. Det er nesten litt dumt å ikke gripe den sjansen

Ragnar Nordlie (70), student

Comeback

Forrige gang syttiåringen var student på Blindern, var det gråpapir på alle vegger med tekst og paroler. Røykskyen fra alle sigarettene gjorde at man knapt kunne se hvem som satt ved siden av seg i kantinen den gang. Da han for to år tilbake satte foten inn i det ellers uforandrede Eilert Sunds hus, fikk han bakoversveis.

–⁠ Det første jeg så da jeg kom inn her på SV-kantina, er en kokk som sto og laget omeletter til studentene til frokost. Vi var ikke helt der i mine tidligere dager som student, sier han.

Selv om det er naturlig at studentene forandrer seg med årene, opplever Nordlie at dagens studenter ikke er like flinke til å møte opp verken i timene eller på lesesalen. Han har jobbet som professor ved bibliotekhøyskolen, og føler med forelesere som må stå og snakke til halvfulle auditorium.

–⁠ Jeg tror pensjonistene er litt mer trofaste med å møte frem til timer og seminarer som ikke er obligatoriske. Det virker som om studentene er ganske klar over hva de må møte opp på og ikke, sier syttiåringen.

JUBILEUM: Det er ikke alle pensjonister som tilbringer syttiårsdagen sin på Blindern. Så lenge det ikke er snø i skiløypene, finner du stort sett Ragnar Nordlie (70) her.
JUBILEUM: Det er ikke alle pensjonister som tilbringer syttiårsdagen sin på Blindern. Så lenge det ikke er snø i skiløypene, finner du stort sett Ragnar Nordlie (70) her.

Italienske ambisjoner

Ett år etter han pensjonerte seg som 67-åring, var han tilbake på skolebenken. Han og kona hadde kjøpt seg en leilighet i Firenze, og han savnet å kunne snakke med naboene. Etter å ha fulgt noen kurs på språkskole, fant Nordlie fort ut at det ikke blir noe særlig læringsutbytte hvis man går sammen med folk som ikke har samme ambisjoner.

–⁠ Jeg tror mange trenger å ta en eksamen for å holde seg skjerpet nok til å gjennomføre og lære seg språket, sier Nordlie. Tidligere har han studert engelsk og litteratur på Blindern, og senere gått bibliotekhøyskolen før han tok en master i informatikk. Det har vist seg å gi uttelling for studenten nesten førti år senere:

–⁠ De er heldigvis snille her. «Forberedende», som i dag heter exphil og exfac, tok jeg i 1969 og fikk godkjent i bachelorgraden min nå. 40-gruppen godkjente de med noen emner i litteraturvitenskap jeg hadde fra 1972, forteller Nordlie.

Anette er fulltidsstudent, Andreas er jurist. Sammen driver de et fristed for 56 dyr: Kompromissløst bondeliv

Utveksling

Etter å ha tatt førti studiepoeng i høst, og tjue dette semesteret, er pensjoniststudenten snart ferdig med to tredjedeler av studiet. Likevel er de beste dagene som student ennå ikke talte. Om under ett år reiser Nordlie på utveksling til universitetet Firenze med både kone og Erasmusstipend. Han fikk seg en overraskelse da han var på utvekslingskontoret og fikk beskjed om at han kvalifiserer til stipendet.

–⁠ 410 euro i måneden! utbryter Nordlie mens han slår ut med armene og fortsetter:

–⁠ 410 euro for å bo i min egen leilighet og studere gratis i Firenze. Det er nesten litt dumt å ikke gripe den sjansen.

«Inni er vi alltid unge»

Det er imidlertid ikke alle pensjoniststudenter som tar studietilværelsen som pensjonist så langt som den blivende utvekslingsstudenten. Anne-Mette Vibe (74) har vært student nærmere fem år, men har bare gått opp til eksamen et fåtall ganger i voksen alder. Etter flere år som overbibliotekar på realfagsbiblioteket på Blindern og seniorrådgiver i universitetsadiministrasjonen, var hun ennå ikke gått lei de brune murveggene og kantinemat. Sammen med noen venninner bestemte hun seg for å følge emner hun syntes virket interessante.

–⁠ Vi pensjonister har så lett for å stanse vår egen livsfortelling, å tenke at nå er vi her, og her bare fortsetter vi å være til det går nedover. Men vi må fortsette å skape vår egen livsfortelling, forteller Vibe, som nylig har vært på Sissel Grans foredrag «Inni er vi alltid unge». Hun er sporty kledd, med ryggsekk over skuldrene og en smarttelefon i hånden.

–⁠ Jeg setter ikke noen grense for hvor lenge jeg skal gå her. Så lenge jeg er klar i hodet og det finnes interessante kurs, skal jeg fortsette på ubegrenset tid, sier 74-åringen bestemt. Da hun selv jobbet på universitetet, var det mye kritikk og snakk om dårlige forelesere. Det kjenner hun seg ikke igjen i som student i dag.

–⁠ Som tidligere lærer er jeg ganske kritisk til undervisning. Men mange av foreleserne her er bare fantastiske, understreker Vibe med stor entusiasme i stemmen.

EVIG STUDENT: Selv om Anne-Mette Vibe (74) har lagt flere år enn de fleste bak seg på universitet og høyskole, har hun ennå ikke sett seg lei av å sitte på skolebenken.
EVIG STUDENT: Selv om Anne-Mette Vibe (74) har lagt flere år enn de fleste bak seg på universitet og høyskole, har hun ennå ikke sett seg lei av å sitte på skolebenken.

Pensjonistuniversitetet

Vibe husker tiden sin som student på Blindern i 1964 godt. Hun studerte realfag med en kombinasjon av matematiske fag, geofag og biologi, og gikk senere på biblotekhøyskolen og skrev master i idrett. Den gang var det uhørt med pensjonister i forelesningssalen.

–⁠ Hadde det kommet noen pensjonister den gang jeg studerte, så hadde vi ikke skjønt noen ting. Hvis noen var over tredve år, så nærmest steilet vi, sier hun og fortsetter:

–⁠ Her løfter de ikke på et øyelokk når vi kommer inn og setter oss i forelesning. Men det sier kanskje mer om dagens pensjonister sammenlignet med den tids pensjonister.

74-åringen forteller at det i utgangspunktet finnes en hel haug av tilbud for å holde pensjonistene i sving, som Pensjonistuniversitetet, Litteraturhuset og en rekke bibloteksforedrag. Ifølge Vibe er den eneste haken at mange av dem koster, i motsetning til kursene hun kan følge gratis på Blindern.

–⁠ Det høres kanskje morsomt ut å si dette, men Blindern er et flott sted å bli pensjonist, sier hun smilende.

Disse studentene har en litt annerledes hobby: Vil redde verden

Pinlig i plenum

Men hvordan er det egentlig å være gammel i skrotten og student? Som pensjonist har Vibe tatt en hel del historiefag, noen geofag og nå Midtøsten-studier. Hun kommer for å lytte og medgir at det er sjelden hun tar seg bryet med å kjøpe pensum. Noe lattermildt forteller Vibe at det kjipeste må være når foreleseren stiller pensjonistene spørsmål i timen. Her får hun støtte av Nordlie:

–⁠ Det kan være litt pinlig noen ganger. Du merker at det går litt tregere enn før, i alle fall det som skal pugges. Jeg hadde fransk på gymnaset i to år, og det sitter vel så godt som de italienske glossene jeg prøver å lære meg nå, sier bachelorstudenten i italiensk.

Det høres kanskje morsomt ut å si dette, men Blindern er et flott sted å bli pensjonist

Anne-Mette Vibe (74), student

På eksamen høster de på den annen side alltid beundring og støtte fra de jevnaldrende eksamensvaktene.

–⁠ Det var en spesiell opplevelse da jeg kom på eksamen første gang, og fikk både heiarop og tommel opp av eksamensvaktene, sier Vibe.

Reiser i fire timer

Også Ellen Andersen (71) medgir at avlegging av eksamen har satt henne i noen komiske situasjoner som pensjonist og student. På vei inn for å levere besvarelse i enten fransk eller italiensk språk er hun ofte nødt til å forklare at hun selv skal ta eksamen, og ikke sitte vakt. For Andersen har imidlertid skoleeksamen i Silurveien først og fremst betydd grytidlige morgener og stress på reiseveien. 71-åringen bruker hele to timer hver vei bare til Blindern, og på eksamensdager må hun reise hjemmefra klokken fem om morgenen for å rekke eksamen.

–⁠ Det gjør det litt vanskeligere. Jeg prøver å melde meg opp til hjemmeeksamen eller muntlig eksamen så langt det går, sier Andersen. Men reiseveien har ennå ikke hindret den språkglade studenten, som har troppet opp i både fransk- og italiensktimer på Blindern i snart seks år.

En interesse for livet

–⁠ Av og til vegrer jeg meg litt for reiseveien og får lyst til å snike meg unna. Men når dagen er omme, er jeg likevel alltid like glad for at jeg kom, forteller Andersen.

Etter førti år i arbeidslivet og mange år som ansatt hos rådmann med ansvar for budsjetter, saksbehandling og økonomi, har hun gledet seg til dagen hun kunne pensjonere seg og begynne på universitetet.

–⁠ Mannen min spiller bridge og er i historielag, og han var litt bekymret for hvordan det skulle gå med meg som pensjonist, sier Andersen og ler.

–⁠ Jeg er nemlig ikke helt sånn, jeg er litt mer einstøing. Men heldigvis har jeg språket, og det er en interesse du kan ha hele livet.

PENDLER: Av og til vegrer Ellen Andersen (71) seg for den nesten fire timers lange reiseveien til forelesning. Likevel kan hun aldri huske en dag hun har angret på å ha tatt turen.
PENDLER: Av og til vegrer Ellen Andersen (71) seg for den nesten fire timers lange reiseveien til forelesning. Likevel kan hun aldri huske en dag hun har angret på å ha tatt turen.

Ikke lengre skummelt

Andersen legger ikke skjul på at hun gruet seg til første dagen tilbake på skolebenken – denne gangen med grått hår og litt dårligere hørsel. Fra tidligere i livet husker hun Blindern som et stort og upersonlig sted, og mimrer tilbake til hvordan hun nærmest følte seg bortkommen da hun som ung pike kom hit for å ta exphil og exfac. Hun oppdaget heldigvis fort at hun slettes ikke var den eneste pensjonisten, og at ting egentlig ikke var så farlig.

–⁠ Når du er på min alder, er du ikke så redd for å dumme deg ut. Selv om læringen ikke går så fort som før, tør jeg å spørre om ting jeg ikke forstår og ikke bare sitte der, forteller Andersen ivrig og legger til:

–⁠ Jeg er nok en flinkere student nå enn jeg var som ung. Nå elsker jeg utfordringene det er å levere noe. Det er en god følelse.

Når du er på min alder er du ikke så redd for å dumme deg ut

Ellen Andersen (71), student

Eksamen først

For 71-åringen er det viktig å ikke bare følge emnene, men også ta eksamen. Hun mener det er viktig at pensjoniststudentene legger samme innsats i faget som de yngre studentene, særlig dersom de melder seg opp i emnene og tar opp plasser på faget. Det medfører at Andersen, som de fleste andre studenter, lever ekstra travelt i eksamensperioden. Noen ganger krasjer det med andre pensjonist- og familieforpliktelser.

–⁠ Ulempen med å være pensjonist og student er at jeg er opptatt med eksamenslesing når tantebarna min har juleavslutninger og opptredener, sier Andersen.

–⁠ Det hender de blir litt frustrerte når det krasjer med timeplanen min på universitetet, men sånn får det nå være.

Hva sier venner og bekjente som også er pensjonister?

–⁠ Da jeg først sa til vennene mine at jeg skulle gå på universitetet, trodde de jeg skulle gå på Pensjonistuniversitetet. Da kunne jeg stolt fortelle at nei, jeg går på Universitetet i Oslo. De tror nok jeg juger litt ennå, sier hun lattermildt og konstaterer:

–⁠ Man kan kanskje ikke ta med penger i graven, men man kan i hvert fall ta med studiepoeng.

Sexolog og radiovert, Tuva Fellman, har én oppfordring: – Putt en finger i rompa!