ILLUSTRASJON: ØIVIND HOVLAND

Kunstige ambisjoner

En strategi om kunstig intelligens er på sin plass, men Regjeringen må tenke større om akademias rolle.

For et par uker siden lanserte daværende digitaliseringsminister Nikolai Astrup Regjeringens nasjonale strategi for kunstig intelligens (KI). Det 66-siders lange dokumentet inneholder et kapittel om forskning og høyere utdanning, hvor Regjeringen tar til orde for økt integrasjon av KI i nasjonens studieprogrammer. Det er i utgangspunktet gledelig – samtalen om og utviklingen av kunstig intelligens må begynne i akademia. Men det spørs hvor troverdig det hele blir. De av oss som håpet på en reell visjon for kanskje vår tids mest spennende teknologi, må nok si seg skuffet.

Fikk du med deg denne? «Vi er alle europeere – og vi skjønner ikke bæret

Strategien inneholder nemlig nok av pene ord, men det er bekymringsverdig langt mellom de forpliktende tiltakene. Det står for eksempel: «Regjeringen vil ha tydelige forventninger til at studiestedene dimensjonerer og innretter studietilbudet innenfor KI i henhold til forventede behov i arbeids markedet [sic], og at KI integreres i etablerte studieprogrammer der det er relevant.» Løfter som faktisk betyr noe, skal man lete forgjeves etter; det blir med de «tydelige forventningene». Regjeringen unnlater altså å komme med noen konkret politikk de må stå inne for i årene som kommer, og nøyer seg heller med å rope «heia» fra sidelinjen. Med særskrivingsfeil attpåtil.

Universitetet i Oslo opprettet så nylig som i fjor høst det nye studieløpet «Honours», hvor studentene får undervisning i kunstig intelligens ved siden av sine fordypningsstudier. Regjeringen ville på det tidspunktet ikke gi universitetet midlene de ba om for å finansiere tilbudet, og Honours ble dermed begrenset til et tjuetalls elitestudenter, til stor ståhei i hovedstaden. Det er slikt som skjer når universitetene må «dimensjonere studietilbudet» uten at staten spytter litt i, og Regjeringen snakker i strategien kun løst rundt de eksisterende ordningene for å gi økte bevilgninger til lærestedene. De akademiske ambisjonene kommer nærmest som en fotnote. Først i seksjonen om etterutdanning av folk som allerede er i jobb tar strategien på seg et språk som lover noe. Jeg skulle ønske jeg hadde tydelige forventninger til at Regjeringen holder sin del av «avtalen» om å integrere kunstig intelligens i høyere utdanning, men den gang ei.

Les også: «Universitetene skal tenke, ikke telle»

Det er ikke bare i akademia Regjeringens KI-strategi bjeffer mer enn den biter. I kapitlet om næringslivet ramses det opp allerede eksisterende ordninger som er rettet mot vekst av små og mellomstore IT-bedrifter, uten at man virker villig til å legge på bordet nye tiltak for å sikre en sterk norsk KI-næring – som de for eksempel har i Sverige. Det er synd, særlig fordi kunstig intelligens tilbyr en gyllen mulighet til å puste liv i utdannelser som ofte er dårlige på å gi studentene jobb. Tverrfaglig som KI er, ligger det spennende muligheter for studenter fra alle fakulteter.

Derfor er det frustrerende at Regjeringen ikke gjødsler for en mer fruktbar grobunn for norske KI-bedrifter. Det er en flora av uvurderlige karriereveier vi neppe ønsker å være foruten.

Jeg jobbet selv et drøyt år i et oppstartsselskap med å bygge KI-drevne chatboter – blant dem chatboten du finner på SiOs nettsider. Fellesnevneren for flere av mine kolleger var at typisk støvete utdannelser – i dette tilfellet innen språk og litteratur – viste seg å ha en plass i det allsidige landskapet som KI er. For det er ikke bare utviklere som skal drive KI-revolusjonen fremover. Teknologiens anvendelsesfelter inviterer ethvert kløktig hode med på dansen, og kommer utvilsomt til å skape mange flere spennende arbeidsplasser enn den truer. Derfor er det frustrerende at Regjeringen ikke gjødsler for en mer fruktbar grobunn for norske KI-bedrifter. Det er en flora av uvurderlige karriereveier vi neppe ønsker å være foruten.

En nasjonal strategi for kunstig intelligens er betimelig og viktig, og jeg tviler ikke på at Regjeringen er seg KI-teknologiens alvor bevisst. Men strategien inneholder likevel for mange løse tråder og forspilte muligheter, sett gjennom studentens lesebriller. Regjeringen etterlyser for eksempel en etisk debatt om kunstig intelligens – og hvilken mer naturlig debattscene enn universitetene og høyskolene? Strategien handler om hvordan vi som samfunn skal håndtere og forholde oss til et nytt teknologisk paradigme, og akademia må spille en sentral rolle i å drive den samtalen fremover. Da holder det ikke å tenke smått.

Regjeringen sier de ønsker seg kunstig intelligens i høyere utdanning. Det betyr lite dersom det kun er tomme ord, og KI-strategien er per i dag mistenkelig lite forpliktende. Ambisjonsnivået må opp for at potensialet skal gripes. Om Norge skal bli det vi bør kunne bli innenfor kunstig intelligens, kan ikke akademias stemmer la det stå med sjenerte ord.

Les også: «Den gode undervisningens frafall»