GØY PÅ LANDET: 56 dyr boltrer seg på Dale Store Gård utenfor Fredrikstad. Bøndene Anette og Andreas innrømmer at det er et stort ansvar å ta vare på nesten seks hundre mål med tomt.
GØY PÅ LANDET: 56 dyr boltrer seg på Dale Store Gård utenfor Fredrikstad. Bøndene Anette og Andreas innrømmer at det er et stort ansvar å ta vare på nesten seks hundre mål med tomt.

Kompro­miss­løst bondeliv

Dale Store Gård utenfor Fredrikstad er hjem til en student, en jurist – og en hel del dyr.

En over 200 år gammel gård utenfor Fredrikstad, tatt over av et ungt akademikerhode fra Oslo i 2014. Den gangen var det ingen dyr der, kun nærmere 600 mål med tomt. Seks år, en Tinderdate og timevis med hard jobbing senere, er Dale Store Gård blitt et veletablert fristed for dyr. Her bor Andreas Bjørnebye (43) og Anette Westgaard (39); en jurist og en fulltidsstudent som sammen har valgt en annerledes hverdag.

Gårdseventyret

Hvor ofte hører man ikke Oslofolket fable om å gå av trikken for godt, forlate grå fasader og flytte ut til frisk luft og langsomme dager? De fleste lar det bli med tanken. Forretningsadvokaten Andreas gjorde derimot alvor av drømmen, og meldte seg på et agronomstudie ved siden av jobben.

–⁠ Jeg er kjempeglad i Oslo, men det ble bare for mye. Jeg ville høre vinden suse i trærne og ikke gå i kø i Nordmarka. Akkurat da virket det helt fjernt å skulle kjøpe seg en gård, litt som å kjøpe et romskip, sier han og ler.

Anette, den andre delen av gårdsduoen, kom inn i bildet et par år senere. På den tiden hadde hun null peiling på verken gårdsdrift eller dyr. Oslojenta bodde i en leilighet for seg selv, og ramlet over Andreas på Tinder. Og med ett var gårdseventyret i gang. Eller, det tok tid før det ble et eventyr.

–⁠ Da han dro meg med til gården, sier Anette og snur seg mot Andreas med et skøyeraktig blikk...

–⁠ Om vår første date hadde vært der, hadde det nok blitt med det.

Den gangen fremstod nemlig Dale Store Gård litt mer uten de store forbokstavene. Det var falleferdig og skittent, og det første Anette gjorde var å vaske ned stedet.

–⁠ Det tok 30 timer, så var det rent. Altså det kjøkkenet… De hadde lagt gulv på gulv, det var så mange lag. Så da tok jeg fram slegga, også knuste jeg betongen slik at vi fikk ut alle lagene, forteller hun.

Vi har prioritet å dedikere livet vårt til å redde dyr og gi dem et godt liv

Anette Westgaard, student

Anette er muligens en byjente, men noe tyder på at dama har tatt i et tak før. Man får følelsen at vi har med å gjøre en slags kombo av Jakten på kjærligheten, Farmen og Oppfinneren samtidig.

Andreas ler og sier seg enig. Han legger også til at kaoset i huset hadde sine grunner.

–⁠ Det var så mye å lære seg utendørs i starten, så huset ble rett og slett nedprioritert.

Man forstår hva han snakker om idet man kjører opp den smale og humpete gårdsveien. Rundt tunet kretser det ikke bare hovedhus, men også en diger låve, gjestehus, flere dyrehus og en haug med inngjerdede områder. Og intet mindre enn 56 dyr.

FRISTED: Anette og Andreas har som sitt livsprosjekt å gi dyrene et godt og verdig hjem.
FRISTED: Anette og Andreas har som sitt livsprosjekt å gi dyrene et godt og verdig hjem.

–⁠ Hva er egentlig et fristed for dyr? Det høres litt ut som en folkehøgskole.

–⁠ Det er ikke så dumt tenkt. Har du hørt om «sanctuaries» på engelsk?, spør Andreas.

Han forteller at de tar imot dyr som av ulike grunner ikke er ønsket, og at konseptet med fristed er at dyrene skal få lov å leve helt naturlig til de dør. Med andre ord er det ingen melking, egg eller slakt på denne gården.

–⁠ Vi har prioritert å dedikere livet vårt til å redde dyr og til å gi dem et godt liv, sier Anette.

Studentene Jørgen Jensås og Syver Flem bor i båt – året rundt: Med studentlivet i seilene

Studentbonden

De første som ønsker oss velkommen er tre katter som står på rad og rekke i kjøkkenvinduet. Huset er stort og hvitt, nesten akkurat slik man ser for seg et gårdshus. Kattene hilser med vennlig nysgjerrighet på et lyst og trivelig kjøkken. De er alle adoptert fra Dyrebeskyttelsen.

–⁠ Beklager at det er litt kaos her. Du vet, det går på stumpene løs av og til.

Anette referer til hverdagen. Hun er nemlig ikke bare bonde og dyreredder, men først og fremst fulltidsstudent.

–⁠ Til sommeren er jeg endelig ferdig med en bachelor i sosialt arbeid på Høgskolen i Fredrikstad, sier Anette.

–⁠ En forretningsadvokat og en fulltidsstudent. 56 dyr og andelslandbruk. Hvordan fungerer det i praksis?

–⁠ Vi har ikke TV, sier Anette og ler.

Den ene katten hopper opp i sofaen og finner seg til rette i fanget hennes. Hun stryker den med trygge, vante hender.

–⁠ Vi har heller ikke barn eller hund, det hadde veltet lasset. Så vi prioriterer. Men så får vi så enormt mye glede av å omgi oss med dyr og dyrking av grønnsaker.

Dale Store Gård driver også et andelslandbruk, som betyr en slags medeiermodell innenfor jordbruket. Folk betaler et medlemskap for å ta del i hele dyrkeprosessen selv, og får dermed komme på gården og plukke sine egne grønnsaker.

Det ligger en helt egen mestringsfølelse i gårdsarbeid, å grave i jorda og se at ting vokser og gror

Andreas Bjørnebye, jurist

–⁠ Hvordan ser en typisk dag ut?

–⁠ Vi begynner med å slippe ut fuglene, som sover beskyttet innendørs mot rovdyr om natta.

–⁠ Kjempetidlig, eller?

–⁠ Vi slipper heldigvis det, siden vi ikke har noen kuer å melke, sier Andreas.

–⁠ Deretter er det mating av minigriser, geiter, sauer, kuer og hester. Og møkking. Veldig mye møkking. Aller mest hos fuglene! Vi kaller dem bare «dritepatruljen», sier en lattermild Anette.

Mating, møkking og stell foregår tre ganger om dagen, i noe ulikt omfang. Hver eneste dag. Gårdslivet er ikke noe slaraffenliv, det er helt sikkert. Spesielt ikke med full jobb og studier oppå det hele. Men de forteller at de er flinke til å jobbe i team, og hjelpe hverandre når det trengs.

–⁠ Vi ønsker at dette skal være et fint sted å være for alle – enten det er oss, dyra eller menneskene som kommer på besøk.

Katten stryker seg anerkjennende mot Anettes hender. Den er åpenbart enig.

MEGAGRIS: – Folk blir ofte overrasket over hvor store dyrene er, forteller Anette. Hun tror det er fordi vi sjeldent omgir oss med levende gårsdyr lenger.
MEGAGRIS: – Folk blir ofte overrasket over hvor store dyrene er, forteller Anette. Hun tror det er fordi vi sjeldent omgir oss med levende gårsdyr lenger.

En vanlig dag

På tide å ta dyrene i nærmere øyesyn. Vi lar kattene i fred en stund, og kler på oss kjeledresser og møkkestøvler. Anette titter innom baderommet for å ta ut en klesvask.

–⁠ Oi, der lå det visst skittentøy på gulvet. Du skjønner, det er en av grunnene til at vi får tiden til å strekke til. Vi rydder ikke, sier hun spøkefullt.

Hun innrømmer at bondelivet kanskje ikke er for alle.

–⁠ Vanligvis på denne tiden av året er det jo iskaldt og vannet fryser. Kuene skal ha 100 liter vann som vi da må bære, og ting blir ødelagt som vi må reparere i kulden. Og høsten hvor det bare regner og regner, det er så mye gjørme at du bare... du blir en gjørmeklump! Og dyrene er sure og alle er sure og...

Andreas bryter inn.

–⁠ Men det gjør også at du kommer veldig tett på årstidene og hva det egentlig innebærer. Én ting er å se det på utsiden av kontorvinduet, en annen ting er å stå der med istapper blåsende sidelengs i kinnet. Da blir sommeren enda mer verdifull.

Anette nikker seg enig.

Første stopp er låven, der Anette og Andreas tilbereder et nøye gjennomkomponert måltid til hver av de fem smågrisene.

–⁠ Se om du finner noen tomater, så kan du kutte opp litt til hver.

Her er det alle i arbeid, og utenfor høres ivrig grynting. Noen har skjønt at det snart er mat på gang. Men først står geitene for tur. De nærmest overfaller Andreas, som for øyeblikket er utstyrt med brød i lommene, men han ser ikke ut til å heve et eneste øyebryn.

Neste stopp er hestene. Paret eier to, begge reddet fra nådeløse skjebner.

–⁠ Hun her har vært veddeløpshest. Men fordi hun fikk en skade og ikke kunne brukes mer, skulle hun egentlig avlives. Heldigvis rakk vi dem i forkjøpet, forteller Anette mens hun lesser inn gress med rutinerte bevegelser.

450 studentforeninger kan bli litt mye å se gjennom: Vi hjelper deg med å komme igang

Dette er altså dyr som av ulike grunner ikke er ønsket. Som er reddet fra vanskelige forhold, som ellers skulle gått til slakt eller avliving.

Gresset lukter sterkt av grønne, varme somre, og lukten blander seg med gjørme, kumøkk og frisk luft. Vi fortsetter videre til kufjøset, et stødig murhus som ble bygd på dugnad av frivillige i fjor sommer.

–⁠ Hvordan fungerer gårdsdrifta rent økonomisk egentlig, når dere ikke produserer ting som melk og egg?

–⁠ Det ene er inntektene og maten vi får fra grønnsaksproduksjonen og medlemskapene i andelslandbruket, det andre er at vi har dyrefaddere som bidrar økonomisk til underhold av dyrene. Også hadde det aldri gått uten den fantastiske dugnadsgjengen som stadig hjelper til her, forteller Andreas.

Det er så fantastisk å bare kunne gå ut i åkeren og spørre seg om hva man skal ha til middag i dag

Anette Westgaard, student

De to kuene kaster seg over ferskt gress mens paret sørger for de sanitære forholdene. Andreas slenger kumøkka rett over gjerdet utenfor, og forklarer at det blir perfekt gjødsel til alle grønnsakene.

–⁠ Det er jo slik det er ment, at alt går i syklus. Vi mennesker har lagd noen sinnssyke systemer hvor alt skal kjøres på fylling og kastes. Det finnes jo ikke bærekraftig, utbryter han oppgitt.

De fyller rent vann i trauet, oppfinnsomt laget av et gammelt badekar.

–⁠ Vi har hentet noen badekar på Finn, ja, sier Anette.

Hun avslutter med litt kjærlig klapping før vi går. Den ene kua stopper opp i middagen og serverer oss et årvåkent blikk.

–⁠ Hun der er smart. Der er det noen hjemme, altså, sier Anette.

Ferden går videre til de to store grisene, Karen og Maja, og det er utvilsomt flere som får sjokk over størrelsen på disse dyra – «herregud, de er jo virkelig store!»

Vi avslutter med en svipptur innom sauene, et nikk og hei inn døra til fuglehuset, før smågrisene omsider får servert hver sin skål med grønnsaker. De slafser og grynter og koser seg, og etter en times tid er alle dyr både mette og fornøyde. En operasjon som mer eller mindre foregår tre ganger om dagen. Hver dag.

–⁠ Denne hverdagen gjør jo at vi ser hva som kreves for å produsere mat. Menneskene har valgt å ikke produsere maten sin selv, men heller kjøpe den ferdigpakket på Rema, sier Andreas.

GRØNNERE GRESS: Anette ønsker å bruke kompetansen sin og gårdshverdagen til å hjelpe ungdom som har falt utenfor.
GRØNNERE GRESS: Anette ønsker å bruke kompetansen sin og gårdshverdagen til å hjelpe ungdom som har falt utenfor.

Utendørsterapi

Dale Store Gård har ambisjoner om å være et fristed for flere enn dyr. Universitas publiserte nylig en artikkel om helsetilbudet i SiO, der 29 prosent av studenter oppgir at de har «alvorlige psykiske plager». Kanskje en tur til Fredrikstad kan være til hjelp? Den tidligere akademiastudenten mener at det ligger mye god terapi i å oppholde seg utendørs.

–⁠ Det ligger en helt egen mestringsfølelse i gårdsarbeid og i å grave i jorda og se at ting vokser og gror, sier Andreas.

Anette nikker enig, og legger til at det allerede er populært blant studenter å reise ut til gården for å hjelpe til på «samarbeidsprosjektet», som de kaller det.

–⁠ Det er helt rart, mange kommer og takker oss på slutten av dagen etter å ha jobbet gratis og beinhardt i mange timer. Vi avslutter alltid med et måltid, blir kjent og prater, før vi til slutt hilser på dyrene. De kommer igjen og igjen, og synes det er helt fantastisk. Så studenter må gjerne kontakte oss om de vil være med, sier Anette.

Anettes mål med studiet er å kunne implementere sosialfaget inn gårdshverdagen. Hun vil hjelpe ungdom som har falt utenfor ved å lære dem om dyr, graving i jorden og en bærekraftig livsstil. Prosjektet heter «Grønn omsorg» og er allerede et etablert tilbud rundt om i landet.

–⁠ Gårdsarbeid gir en helt egen mestringsfølelse. Og det var hele målet med at jeg begynte å studere sosialt arbeid, at vi kan bruke denne gården til noe sånt i fremtiden.

Hun har stor tro på effekten av å komme og se levende gårdsdyr i sitt virkelige habitat.

–⁠ Mange steder ser vi jo ikke dyrene lenger. De står jo stort sett innesperret. Så når folk ser våre største griser, Karen og Maja, så får de helt sjokk og utbryter «å herregud, så store de er!»

Jeg tror vi gjør det mange drømmer om

Anette Westgaard, student

Dyregalskap

Det er stadig folk innom på gården, og paret registrerer stor begeistring over å kunne dra opp en fersk gulrot fra jorden. Anette synes at møtet mellom det moderne mennesket og husdyrene er ekstra morsomt:

–⁠ Folk kommer hit og skal hilse på dyrene, og de har jo aldri sett en geit før! «Hva gjør jeg med det dyret her,» står det på en måte skrevet i ansiktet deres.

Siden de bor i et idyllisk sommerområde, er det mye hytteturister der i enkelte sesonger. Andreas forteller at folk nærmest kjører av grøfta og stopper opp når de får øye på den store gården. De innrømmer at det er en grunn til at gården ikke har åpent for besøk i det daglige.

–⁠ Folk slenger opp bildørene, og ut løper det skrikende mennesker. Av glede, altså. Det er helt sant. Noen blir helt gale når de ser dyr, og så er det rett frem med kameraet.

De mest ivrige besøkende kan ha en tendens til å glemme at dette er noens hjem. For Anette, som egentlig er ganske privat, ble det en ubehagelig overraskelse å få besøk av ubudne gjester en kveld. Anette leste til eksamen da noen plutselig gikk forbi vinduet:

–⁠ Jeg lukket opp og spurte hva de skulle, men de sa bare: «ikke tenk på det, vi skal bare bort og hilse på storegrisene vi!» Det fortalte jeg at de aldeles ikke skulle. Folk tenker at det er helt innafor å bare gå inn til en 300 kilos gris i brunst helt alene.

FRA BYGUTT TIL BONDE: Andreas Bjørneby gjorde alvor av bondedrømmen.
FRA BYGUTT TIL BONDE: Andreas Bjørneby gjorde alvor av bondedrømmen.FOTO: Privat

Ureist lykke

Når man har klart å skape en slags ufrivillig turistattraksjon og i tillegg skal drive en daglig gårdsdrift med en bachelorgrad balanserende på toppen, brennes lyset fort i begge ender. Anette innrømmer at å kombinere fulltidsstudier med gårdsdrift er slitsomt.

–⁠ Det er så mye å lære; det skal vannes og sås. Jeg lærer jo noe nytt om dyrking hver eneste sesong, men det er jo tross alt begrenset med plass oppi skrotten, ler hun.

Så fort bachelorgraden er i boks i juni, kan gårdssommeren begynne. De er begge veganere, noe som passer fint sammen med et dyrehold helt fritt for animalsk produksjon. Paret dyrker et tredvetalls grønnsaker og urter i fellesskap med de andre andelseierne, og er selvberget med mat i visse perioder av året.

–⁠ Det er så fantastisk å bare kunne gå ut i åkeren og spørre seg om hva man skal ha til middag i dag. Det er jo ikke kortreist, men ureist, sier Anette.

Anettes beskrivelser av middagsplanleggingen er så idyllisk at det nærmest høres ut som en sketsj.

–⁠ Det er vel noen skyggesider ved dette livet også?

–⁠ Næmmen vet du hva, jeg tror vi gjør det mange drømmer om, sier Anette.

Vegansk åpenbaring

–⁠ Du begynner vel å bli sulten sikkert?, spør Anette.

Vel inne i varmen serverer Anette et par skiver med hjemmelaget linsepålegg.

Det smaker kjempegodt, mumler Universitas’ journalist og må skamfullt legge bort idéen om at påleggsbordet blir fattigere uten leverpostei og spekeskinke.

–⁠ Det er jo så vanvittig mye god vegansk mat, utbryter Anette og slår ut med armene.

For utenom dyrevelferd og smaksopplevelser, er ressursbruken i matproduksjon en stor grunn til at paret velger å leve vegansk. Andreas mener at det er for lettvint å si at man ikke skal legge seg opp i andres matvaner.

Likevel understreker de begge at det er viktigere at mange velger å spise litt mindre kjøtt og fisk, enn at noen enkeltpersoner blir helt veganske.

–⁠ Billig kjøtt har sin pris

–⁠ Hva kan Oslostudenten med klimaskam gjøre for å lette litt på samvittigheten i hverdagen?

–⁠ Husk på at dyrevelferden på industrigårder i Norge ikke kan bli bedre så lenge forbrukeren ikke vil betale for maten. Billig kjøtt har definitivt sin pris, sier Andreas bestemt.

Paret oppfordrer selvsagt til å leve mer plantebasert, spesielt dersom studentøkonomien legger føringene for valg av middag. Og til studenten med en liten bondedrøm i magen, har Andreas et velkjent råd.

–⁠ Begynn med litteraturen. Les deg opp på planter og dyr, og se om det vekker interesse hos deg. Så kan du begynne å snuse på hvilke muligheter som finnes.

Selv begynte han med et lite minidrivhus i vinduskarmen hjemme i Oslo. Nå har de sin egen bondegård.

Les også om studentene med en litt annerledes hobby: Bruker fritiden på å redde verden