FOTO: Markus Nymo Foss
FOTO: Markus Nymo Foss

Popti­mis­tisk jazzing

Det er ingen tvil om at musikerne i JUNO kan håndverket sitt, men er det nok til å skrive et bra album?

Før jul ble verdens kjedeligste musikkdebatt satt i gang i VG: Hvor mange akkorder må en poplåt inneholde før den er kredibel nok? Folkene i JUNO har åpenbart teorien i bakhånd, men det er ikke gitt at det blir gode låter av bare det.

Ut fra navnet skulle man kanskje ikke tro at jazzlinjen på NTNU i Trondheim har blitt en slags pop-fabrikk i det norske musikkmiljøet. Listen over band som har oppstått i miljøet rundt jazzlinjen blir lengre og lengre for hvert eneste år. Musikerne i JUNO er blant dem, og det er naturlig å sammenligne dem med andre band fra linjen, for eksempel Highasakite og Broen. Musikken til JUNO er mer lavmælt enn den til Highasakite – den har ikke de samme storslåtte lydbildene, og samtidig er de litt mindre eksperimentelle i utrykket enn Broen.

Universitas' anmelder mener det er lett å kjenne seg igjen i tekstene på Siri Byrkjedals debutplate: «Et oppgjør med den skandinaviske sofaaktivismen»

Noe av det beste med «Young Star» er hvor åpenbar musikernes dyktighet er, uten at de hele tiden trenger å flotte seg med det. Platen er, til tross for sine sjangerhopp, elegant satt sammen og flyter helhetlig og elegant fremover. En samspilt rytmeseksjon får platen til å unngå å høres ut som taffeljazz – sånn klein bakgrunnsjazz på resturanter og i hotellbarer. Spesielt på sporet «Persephone» er dette tydelig. Låten starter rolig og gir assosiasjoner til psykedeliske viser fra sekstitallet, før den sklir over i partier med energisk jazzing. De korte sporene kalt «Mood 1–4» fungerer godt som litt pusterom og bidrar til et helhetlig album.

Universitas' anmelder roser Nasjonalballettens oppsetning av Ibsen-stykket : «Ibsen — best som ballett»

På singelen «Need You to Know» hadde de sluppet unna med rolige pianoakkorder og en interessant vokalmelodi, men også her klarer de å legge på de små detaljene som gjør låtene til noe mer. Saksofonen fremhever vokalmelodien på en elegant måte og gir hele låten det lille ekstra.

JUNO hadde kledd å trekke låtene enda litt lenger, enten i retning skamløs pop, eller enda mer jazz. Om du velger å gi JUNO en sjanse, anbefaler jeg deg å høre platen fra ende til annen: Det er en helhetlig og gjennomgående sound som viser at rekkefølge og dramaturgi er noe de har tenkt nøye igjennom. Dette er forhåpentligvis en plate som kan radikalisere jazzelitister og få dem til å sjekke ut mer pop, og kanskje invitere poptimister ut i et mer utfordrende musikalsk terreng.