Et slag for armbåndsuret

De nye klokkeanar­kis­tene

Gi meg tannhjul og visere fremfor binærtall og Apple Watch!

Her om dagen opplevde jeg for første gang et generasjonsbrudd. Som barn av den sene milleniumsgenerasjonen har jeg riktignok også et nervesystem bestående av kretskort og mikrotransmittere. Men at den digitale utviklingen har festet et sterkt grep om den såkalte generasjon Z, de som er født etter tusenårsskiftet, hadde jeg ikke trodd.

I forsøket på å lære et knippe skolelever å uttrykke de ulike klokkeslettene på tysk, slo det meg at det finnes 15-åringer i 2020 som ikke har lært seg den analoge klokka. Er det bare jeg som har blitt gammel eller har det klassiske armbåndsuret utspilt sin rolle i møtet med binærsystemet? Tidligere Morgenbladet-orakel og professor emeritus i idéhistorie, Trond Berg Eriksen, omtalte det en gang på 90-tallet - da digitaliseringen for alvor skjøt fart- som «en anarkistisk protesthandling å gå uten armbåndsur i våre dager».

Les også: «Den arrogante elitestudenten»

Betyr dette at alle som ikke har lært seg å følge visernes gang er hardbarka anarkister? Selvfølgelig ikke. Som mange gamle innretninger har tannhjulene måttet konkurrere mot nye digitale løsninger. I klokkas tilfelle stilles det høye krav til presisjon. Men med mobilen som følgesvenn trenger du ikke engang bekymre deg for om den er stilt til riktig tid. De yngre generasjonene er tilhengere av enkle løsninger.

Er det bare jeg som har blitt gammel eller har det klassiske armbåndsuret utspilt sin rolle i møte med binærsystemet?

Det moderne mennesket føyer seg etter klokka. Det er den som bestemmer rytmen i våre liv, deler opp hverdagen og gjør at vi kan møtes til bestemte tidspunkter uten å måtte konsultere sola, månen eller skyggen om hjelp. For alle barn er det derfor en stor milepel i oppveksten å lære seg visernes mysterier. Fra den dagen styres vi ikke bare av foreldrene og barnehagelærernes overvåkende hender. Vi står plutselig friere til å inngå egne avtaler og får et nytt innblikk i de voksenes verden. For mange er det et stort øyeblikk å kunne feste sitt første armbåndsur rundt håndleddet.

Samtidig spørs det om ikke tiden er ute for oss tannhjulnostalgikere. Selv om jeg aldri vil glemme dagen jeg fikk mitt første – og hittil eneste – verdifulle armbåndsur av merket Certina med vanntetthet ned til 150 meter, er det godt mulig at en Apple Watch med Spotify og pulsmåler har like stor affeksjonsverdi for Z-generasjonens disipler. Kanskje er de nye anarkistene de som fortsatt stoler på visernes pålitelighet. Det er i så fall et selskap jeg gjerne vil være en del av.

Fikk du med deg denne? «Jeg er en chill veggis, ok?»