Foto: Erik Berg

«Ibsen — best som ballett»

Fra ikoniske replikker til kraftfulle uttrykk gjennom dans: Nasjonalballettens Ibsen-suksess har blitt en gjenganger vi aldri går lei.

De fleste av oss er nok kjent med Henrik Ibsens «Gengangere» fra skolebenken, men i Operaens ballettoppsetning får dramaet nytt liv. Gengangere ble først satt opp som ballett ved Nasjonalballetten i 2014, og har siden da reist jorden rundt. Nå har den kjente balletten endelig vendt hjem for en ny oppsetning. Stykket forteller historien om familien Alving og deres mørke hemmeligheter om sykdom, incest og det som verre er.

Universitas har anmeldt Siri Byrkjedals debutplate: Et oppgjør med den skandinaviske sofaaktivismen

Koreografien til Cina Espejord er forestillingens bærebjelke. Forholdene mellom de forskjellige karakterene er interessante å følge gjennom dans. Også bruken av scenegulvet er spennende: Ettersom «Gengangere» er et stykke hvor handlingen utspiller seg i både nåtid og fortid, fortelles historiene parallelt på scenen, ved at det alltid foregår noe i bakgrunnen. Dette skaper flere kraftfulle numre der du ser den samme karakterens tragedie gjenta seg.

Sterkest inntrykk gjør Grete Sofie Borud Nybakken i rollen som Regine. Scenene hun gjør sammen med Kàri Freyr Bjørnsson, som spiller Engstrand, og Silas Henriksen, i rollene som Osvald og Herr Alving, er så uttrykksfulle at Ibsens ikoniske drama kommer til sin fulle rett. Jeg vil også rose Melissa Hough som åpner showet med en rå portrettering av Fru Alving, der du blir vitne til den vanskelige dualiteten i karakteren.

Universitas' anmelder mener Endre Tveits debut er dynamisk og velskreven: Et sinn i spinn

Likevel var scenografien, laget av Even Børsum, noe av det som gjorde sterkest inntrykk. I begynnelsen er scenegulvet bart, men plutselig stiger et tre etasjer høyt hus opp fra gulvet. Det er ikke kun pynt, men blir tatt i bruk gjennom hele forestillingen. Sammen med en kraftfull og forklarende koreografi, og ikke minst gode prestasjoner fra danserne, glemmer en fort at replikkene er tatt bort.

Hvis du ser etter noe annet å gjøre enn å gå på kino, er dette virkelig en oppsetning jeg kan anbefale. Stykket, som kun varer en drøy time, er en ypperlig forestilling også for en som ennå ikke føler seg som hjemme i Operaen. Det er en glimrende måte å begynne det nye kulturtiåret.