Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

«Ordet er ditt!»

Det hersker en lei taushetskultur i norske seminarrom. Hva skal til for at flere studenter våger å ta ordet?

En av de sterkeste opplevelsene jeg sitter igjen med etter mine mange år ved Universitetet i Oslo (UiO), er da seminarlederen i et innføringsemne avbrøt undervisningen på grunn av manglende deltakelse og engasjement fra studentene. Smått sjokkerte og med lett foroverbøyde hoder tuslet vi alle tilbake til lesesalen. Hadde vi virkelig forberedt oss så dårlig? Hvorfor var det ingen som turte å ta ordet?

I ettertid støtter jeg lærerens beslutning. Stumme seminargrupper skaper ikke først og fremst hodebry for seminarlederen. Det er studentene det går utover når de kritiske faglige diskusjonene uteblir. På UiOs åpne ressurssider for ansatte heter det at seminarundervisningen skal «fremme intellektuell årvåkenhet, utforskning, refleksjon og kritisk tenkning». Videre er dette en arena hvor studentene skal «øve opp akademisk argumentasjon og demokratisk meningsutveksling». Seminaret burde derfor være en gave til studentene, et sted hvor kunnskapen man passivt suger til seg fra tusenvis av tekstsider, kan omsettes i praksis: i argumenter, ytringer og refleksjoner som bare kan oppstå i felleskap med aktivt deltakende medstudenter.

Kunnskapen studentene lærer på universitetene må for all del ut i en offentlighet som i dag roper etter enda flere opplyste samfunnsdebattanter og et sunnere debattklima.

Les også: Kommentar: «Et slag for yrkesfag»

Består ikke universitetenes samfunnsoppdrag nettopp i å utdanne selvstendige, kritiske og reflekterte samfunnsborgere som ikke bare evner å ta kunnskapen de har tilegnet seg på studiet med inn i arbeidslivet, men også som aktive deltakere i en demokratisk offentlighet? Etter å ha krysset meg av på utallige fraværslister må jeg skuffet medgi at det hersker en ukultur i UiOs seminarrom, hvor frykten for å ikke strekke til trumfer gleden av å bli møtt med et godt motargument. Årsakene til dette er mange og sammensatte, men de faller både på studentene og seminarledernes skuldre. Hva skal til for at flere våger å rekke opp hånden?

Et problem ved dagens seminarundervisning er at den gjerne oppfattes som et supplement til forelesningen. Det du ikke fikk svar på under forelesningen, kan du spørre seminarlederen om i seminartimen. Dermed har seminarene ofte en lei tendens til å gli over i forelesning. En slik utvikling kommer ikke bare som et resultat av dårlig forberedte studenter, men også være et resultat av en seminarleder som ikke inviterer til diskusjon. Manglende engasjement fra studentenes side kan følgelig være et tegn på at de faktisk ikke kommer til orde, et problem når mye av tiden går til nøye planlagte presentasjoner og gruppefremlegg, og de åpne diskusjonene uteblir.

Les også: Kommentar: «Onkel Skrues bolig­marked»

Hvorfor ikke engasjere studentene mer aktivt i oppbyggingen og gjennomføringen av seminarene? I et av litteraturemnene jeg tok som utvekslingsstudent ved Universitetet i Wien, sto valget mellom å holde et kortere muntlig innlegg eller å forberede et utvalg spørsmål til tekstene som var listet som pensum til de respektive seminartimene. Mens studentene tok styringen over diskusjonen, besto seminarlederens oppgave i å supplere og kommentere de ulike innspillene fra gruppen. En annen oppgave som gikk på rundgang, var å skrive et referat over det som ble tatt opp i samtalen. Både foredraget og moderasjonen ble vurdert som likeverdige vurderingsaktiviteter, og sjeldent har jeg opplevd en mer engasjert diskusjon blant studenter i en obligatorisk undervisningssetting.

Til historien hører det med at man i Østerrike, som tilfellet også er ved en rekke amerikanske universiteter, tar studentenes muntlige aktivitet i betraktning når karakteren i et fag med seminarundervisning skal settes. En slik praksis vil gi læreren et bredere vurderingsgrunnlag, og for de som sliter med å bryte den vanskelige akademiske skrivekoden, kan aktiviteten og engasjementet i timene være det som vipper en karakter i riktig retning. Med tydeligere krav til muntlig deltakelse i seminarene vil man etter alle solemerker også stille bedre forberedt til timen, og flere aktører vil se verdien av å delta i diskusjonen. Hva med å basere 15–20 prosent av vurderingsgrunnlaget på den muntlige aktiviteten? I et diskusjonsklima hvor flesteparten av aktørene deltar, er jeg overbevist om at terskelen for å ta ordet vil oppleves betydelig lavere, enn hva som er tilfellet i dagens seminarrom.

Kunnskapen studentene lærer på universitetene må for all del ut i en offentlighet som i dag roper etter enda flere opplyste samfunnsdebattanter og et sunnere debattklima. La seminarundervisningen være stedet hvor studentene lærer seg aktivt å ta i bruk sine kunnskaper. I seminarrommet ligger det mange muligheter, så lenge noen våger å ta ordet.

Les også: Kommentar: Storebror, eller hjelpsom mor?