COWABUNGA: Gutta i brenn. crowdsurfer mer enn gjerne.
COWABUNGA: Gutta i brenn. crowdsurfer mer enn gjerne.

«Terning­kast flamme-emoji, eller: veldig bra»

Den rocka duoen imponerer en utdatert anmelder.

Første observasjon: Det er både modig og skuffende at oppvarmingen består av et humorshow. Andre observasjon: Store deler av publikum er fortsatt i puberteten, og undertegnede (som er av lav til middels høyde) kan trygt skue forbi de fleste foran seg. Den tredje observasjonen melder seg: Jeg føler meg gammel.

Når sceneteppet endelig faller, og rocken inntar salen, glemmer jeg fort min egen dødelighet igjen. Selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til alt som sjangerbetegnes med et pop-prefiks, og besudler rocken med hippe og urbane grep, kan jeg ikke annet enn å gi tapt for brenn. Rémy Malchère og Edvard Smith har ei mange år på baken som artister, men dette er nok bare starten. Sjangerblandingen er, om vi skal tro på P3 og lyttertall, mer enn vellykket.

Universitas har anmeldt teaterstykket «Mannemonologene»: Humoristisk og nært om ekte følelser

Bandet er representert av fem medlemmer under kveldens konsert, men kjernen er som sagt Edvard og Rémy. Deres tilstedeværelse på scenen er mer humor enn vidd, og det er for så vidt greit. Dynamikken dem imellom er sympatisk: den mer seriøse Rémy og den energiske Edvard. Musikalsk minner de på mange måter om kanadiske Death from Above 1979 anno 2004, skjønt sounden innehar mer dybde, men er mindre kompromissløs og skarp. Gutta i Brenn skriver catchy låter. Det eneste som trengs for å unngå at musikken en gang skal gå ut på dato, er mer substans.

Debutalbumet «Elsker» har vært ute en drøy måned, men aktualitet er ikke noe tema under kveldens show. Foruten et par ord mellom låtene og introduksjon av bandet er det klart at Brenn primært vil spille musikk. Et nytt riff her og et annet refreng her – det er en kontinuerlig vegg av gitarvreng og energiske trommer. Mens man godt kunne etterlyst mer dynamikk og variasjon, skal jeg holde meg for god til det. Brenn har nesten bare bra låter. Publikum hopper, digger, skubber. Det er ingenting mer å forlange på denne fronten. Min andre observasjon vender gledelig nok tilbake fra graven: Alderen (les: erfaring) skjermer meg for bøll og krøll når jeg finner meg selv i orkanens øye og må dytte fra meg for å stå støtt.

Universitas' anmelder lot seg imponere av Deathprods opptreden i Operaen: Dødelig intensitet

Konserten er over og jeg er gjennomsvett og sliten. Det er hardt arbeid å løfte rundt på fire av fem crowdsurfende bandmedlemmer en hel kveld. Jenter og gutter som liker rock, spel og liv, vil hygge seg på brenn.-konsert. De unge poprockerne kan signere på alle tre punkter. Men pass på: Hvis du befinner deg på feil side av tjueårene, vil du fort erfare hva jeg erfarte. Memento mori, gamle traver. Ungdommen tar over nå.