Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

Storebror, eller hjelpsom mor?

Konstante gruppeinnleveringer og seminarer, quiz med sosial stigma og metode innført med teskje gjør at studenter fratas selvstendighet.

Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) har fått en ny læreplan. I dette eksperimentet inngår en undervisningsform som er mer sammenlignbart med videregående skole, enn hva universitetet har historie for å være. Inkludert i pakken er blant annet obligatoriske gruppe-arbeid som utgjør deler av en mappevurdering og quizer der taperne henges ut foran seminargruppen. Det er ikke kun problemer med den nye læreplanen, men faretegnene er fortsatt overhengende. Nye studenter ved dette instituttet har langt mindre fleksibilitet og valgfrihet i hverdagen enn den jevne studenten ved Universitetet i Oslo (UiO). Er dette et frempek på universitetsstudentens fremtid, og er det noe studentene egentlig trenger?

Muligheten til å kunne tråkke en egen sti og tenke på egenhånd var utvilsomt en stor del av min egen motivasjon

Les også: Kommentar: Den gode under­vis­nin­gens frafall

Endringen er ment å motvirke det høye frafallet IAKH har opplevd over lang tid. Tanken er at instituttets tradisjonelt store pensum, kombinert med selvstendig læring har skylden for dette frafallet. Studentbarometeret for 2018 kan kun delvis støtte denne tesen. Der understrekes det at studentene opplever overgangen fra videregående skole som faglig utfordrende, men samtidig mindre enn forventet. Det virker altså som at IAKH ikke har registrert andre del av denne konklusjonen. Videre peker samme rapport på en utbredt tilfredshet hos dem som studerer historie og filosofi. Kan man da si at det foreligger en nødvendighet for endring? Det er i så fall ikke uproblematisk.

Selvsagt skal man legge til rette for helt ferske studenter, men høyere utdannings appell ligger blant annet i den graden av selvstendighet og valgfrihet akademia byr på. Muligheten til å kunne tråkke en egen sti og tenke på egenhånd var utvilsomt en stor del av min egen motivasjon. Den minskende muligheten for selvstendig arbeid og refleksjon tar altså vekk essensen av hva universitetene skal tilby, nemlig utvikling av individuell kritisk tenkning og muligheten til å blomstre som samfunnsengasjert debattant. Videre kan overgangen til arbeidslivet bli enda større, da ansvar for egen læring langsomt forsvinner og med det evnen til selvstendig arbeid. Alle lektorer og lærere ved videregående skole har dessuten et veiledningsgrunnlag mange universitetsansatte ikke innehar, nemlig en solid pedagogisk bakgrunn.

Les også: Kommentar: Praktiske prak­sis­pro­blemer

Man kan sikkert tenke at emneevalueringer vil frembringe sannheten, og fortelle oss om dette opplegget er bedre egnet. Ferske studenter har derimot ingen erfaring med friheten akademia kan tilby. Den siste læringserfaring de har er videregående skole, som på dette tidspunkt sikkert føles som et trygt læringsmiljø. Problemet er, som nevnt, at det nettopp er mer enn kun pensumskunnskap en student burde tilegne seg, i tiden ved universitetet. De studiespesialiserende retningene skal også fungere som et steg mellom grunnskolen og høyere utdanning, der man gradvis tar mer ansvar for egen læring og lærer konsekvenser av egne valg. Altså en gradvis presentering av utfordringer som arbeidslivet byr på.

Dessuten er det ikke utelukkende studenter rett fra videre-gående som velger nye studieretninger. Det kan være alt fra middelaldrende foreldre, til fulltidsarbeidere, til den rutinerte student. Det blir feil å pålegge disse gruppene den samme teskjeen, om de føler at de greier seg helt fint uten. Personlig har jeg nok fartstid ved universitetet til at jeg skulle ønske at jeg kunne si fra meg det jeg opplever som en ekstrem grad av oppfølging. Veien til eksamen, eller i dette tilfellet mappevurderingen, ønsker jeg å velge selv. De konstante seminarene, møtene med læringsassistenter og det overøsende tilbudet og kravet om oppfølging kan sikkert føles som faglig omsorg for noen. For andre er det utvilsomt mer sammenlignbart med en storebror som alltid kikker deg over skulderen. Gi studentene rom til å blomstre!

Les også: Klar beskjed til UiOʼs klima­sat­sing: — Gi plass til student­stemmen