Ferdig: Heid Jerstad sluttet i jobben som klimaforsker i Edinburgh i Skottland og ble redaktør for RadiOrakel
Ferdig: Heid Jerstad sluttet i jobben som klimaforsker i Edinburgh i Skottland og ble redaktør for RadiOrakel

Forlot forsk­ningen i flyskam

Noen boikotter engangsbestikk og kjører kjøttfrie mandager. Andre slutter i jobben sin på grunn av flyskam – tidligere klimaforsker Heid Jerstad er en av dem.

–⁠ Det var verre enn vanlig flyskam. Som enkeltperson har man et ansvar for seg selv, men som klimaforsker er man ekstra klar over konsekvensene som følger av å fly så mye, sier Heid Jerstad.

Jerstad har en doktorgrad i antropologi, og jobbet i flere år som klimaforsker i Edinburgh i Skottland.

–⁠ Jeg følte at det jeg måtte gjøre for å få gode jobber senere sto i strid med min personlige kunnskap om klimautslipp.

Da hun i 2018 forlot karrieren som klimaforsker, var flyskam en stor del av grunnen. I dag holder hun til i tredje etasje i Blitz-huset i Oslo, hvor hun jobber som redaktør for den feministiske radiokanalen RadiOrakel.

–⁠ Jeg merket at det var ekstremt mye reising som jeg følte måtte til for å kunne utføre jobben.

Som postdoktor kunne Jerstad i løpet av et år fly flere interkontinentale reiser, samt korte turer i Europa. Selv om hun prøvde å fly lite, syntes hun det var umulig å kutte nok.

–⁠ Det var for så vidt min egen sak, at jeg merket presset på å kutte flyreiser. Men jeg så rundt meg, på kolleger, at de også kjente på det: selv om de også forsket på klima, var det helt normalt å dra til Chile for en konferanse.

Les også: Familieboliger erstattes med singelleiligheter: SiO tilbyr student­fa­mi­lier leilig­heter 3000 kroner dyrere.

–⁠ Moralsk forpliktelse

Emma Arnold, postdoktor ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo (UiO), kjenner seg igjen i denne problematikken.

–⁠ Det forventes at man skal delta på konferanser i Australia, Asia og Amerika. Jeg måtte spørre meg selv om det var en måte jeg kunne forske uten å måtte ta disse lange reisene, sier Arnold.

Dette gjenspeiles også i reisetallene til UiO. Universitas har tidligere rapportert om at de ansatte ved UiO fløy 62 millioner kilometer i 2018. Nylig ble det klart at det faktiske tallet ligger på nesten 69 millioner kilometer. Tross mye negativ oppmerksomhet på universitetets reisevaner, mest tydelig gjennom ansatte og studenters opprop for halvering av UiOs flyreiser i vår, har reisemengden økt fra i fjor. UiOs flyreisemengde for første halvår av 2019 er fem prosent høyere enn for samme tidsrom i 2018.

I desember skal det vedtas en tiltaksplan for klimagassreduksjon ved UiO, og CO2-utslipp fra fly er på agendaen.

–⁠ Vi må redusere antall flyreiser. Dette er en klimasituasjon hvor hele samfunnet må reflektere over eget klimagassutslipp. For UiO vet vi at flytransport er en vesentlig utslippspost, sier rektor ved UiO, Svein Stølen.

Reise og transport står for 31 prosent av universitetets utslipp i 2019. Nå skal UiO, sammen med flere andre universiteter, finne et reisebyrå som både er miljøvennlig og som kan ivareta ansatte og studenters ønske om å reise med tog så fremt det er mulig.

Les også: Spikeren i kista for Ullevål sykehus: –⁠ Skuffet.

Utilsiktet aktivist

Arnold tar selv tog når hun reiser på feltarbeid. Hun forsker blant annet på kunstneriske tilnærminger til klimaendringene, og dette inkluderer å følge Exctinction Rebellions klimaaktivisme i London, Oslo og Berlin. Hun så hvordan mange av aktivistene endret måten de reiste på, noe som var en viktig del av avgjørelsen hennes om å kutte ned på flyreiser. Hun ble mer bevisst på hvilken rolle hennes egne valg spiller i klimakrisen.

–⁠ Jeg så aldri på meg selv som en klimaaktivist. Gjennom arbeidet mitt med med Extinction Rebellion som fotograf i Oslo, har arbeidet mitt utvisket grensene mellom kunst, akademisk forskning og aktivisme. Jeg tror jeg kan kalle meg selv en utilsiktet aktivist.

Arnold stiller seg imidlertid kritisk til bruk av skam-begrepet for å skape atferdsendring.

–⁠ Vi er midt i en klimakrise, og vi må alle gjøre ting som er ukomfortable. Jeg synes skammen er viktig for å skape en debatt, men vi har først og fremst en moralsk forpliktelse overfor miljøet.

Klimakrisen og personlige valg

–⁠ Den skepsisen mange uttrykker for skam som virkemiddel er at det kanskje blir en distraksjon fra de mer strukturelle endringene som trengs, sier Erik Nakkerud, stipendiat ved psykologisk institutt ved UiO. Han forsker på psykologiske aspekter ved klimaendringene.

De endringene som må til er av en slik størrelsesorden som gjør det vanskelig å få til store nok endringer fra enkeltmennesker, ifølge Nakkerud.

–⁠ Om skammen kan gjøre at en stemmer på et av miljøpartiene, er det kanskje viktigere enn at skammen gjør at en spiser litt mindre kjøtt. Det ene vil kunne gi større endringer enn det andre.

Han tror ikke på noen «one size fits all» for klimapsykologien, siden det er veldig forskjellig hvordan folk reagerer på ulike budskap som spiller på emosjoner. Nær tilknytning til klimasaken kan føre til at noen føler mer ansvarsfølelse når de foretar forurensende handlinger, ifølge Nakkerud.

–⁠ Det varierer hvor tilbøyelige vi er til å føle på skam og skyldfølelse for de store spørsmålene. De som jobber tett med klimaendringene har lettere for å få aktivert den tilbøyeligheten.

I likhet med Jerstad og Arnold mener Nakkerud at det er en tydelig forventning om at man skal reise til utlandet som forsker.

–⁠ Når man skriver søknader hører jeg flere si at det er press på å reise. Det er nesten obligatorisk, og du får ikke midler hvis du ikke skal reise. Man blir pushet på internasjonalisering.

Les også: Studenter føler seg presset til å tie om studie­skan­dale.

–⁠ Må systemendring til

Selv om Jerstad gjennomgikk en livsstilsendring på grunn av flyskammen, og tror personlige valg hjelper, mener hun ikke at det nødvendigvis er en effektiv løsning på klimaproblemene.

–⁠ Det opplevdes ekstra dumt i min stilling å skulle fly så mye ettersom jeg er klimaforsker, men jeg synes ikke det er en effektiv systemløsning. Personlige valg alene løser ikke klimakrisen, der må det også systemendringer til.

Dessuten mener hun at kunnskapsproduksjonen i hennes forskningsområde gikk for sakte sammenlignet med trusselbildet.

–⁠ Klimaendringene er ganske godt kartlagt allerede. Det er begrenset hva en artikkel kan bidra med, og det tar ofte flere måneder å produsere én, sier Jerstad. Hun presiserer at dette i større grad gjelder hennes eget felt, og at forskning på for eksempel karbonfangst har større nytte.

Er det en sjanse for at du kommer til å gå tilbake til akademikeryrket?

–⁠ Ja, hvis vi løser klimakrisen!