Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

Med forskerne som støtdemper

I kampen for åpen publisering lar regjeringen de unge forskerne ta støyten. Det er farlig spill.

«Plan S». Det glitrer kanskje ikke på papiret, men det er en utopisk visjon: Innen 2020 skal all skattebetalt forskning være åpen og tilgjengelig for alle – ikke skjult bak dyre betalingsmurer. Forrige onsdag arrangerte tankesmien Civita samtale med den dystre tittelen «Forskning i krise?». Panelet, bestående av forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø, leder for Akademiet for yngre forskere, Katerini Storeng og professor ved Oslomet og Civita Torkel Brekke, diskuterte hvorvidt norsk forskning lider under dagens system. I likhet med de fleste andre, var de enige om at åpen publisering av forskning er et godt, om enn ambisiøst, mål. Håpet er at tilgjengelig og troverdig forskning skal føre oss nærmere løsninger på viktige samfunnsspørsmål, for eksempel klimaproblemer. Det er altså ikke endestasjonen, men veien og tempoet, som diskuteres. Men Plan S krever mer handling, mindre prat: Vi setter for mye på spill ved å stå lenger i en overgangsfase, hvor det gamle, lukkede publiseringssystemet fortsatt holder et fast grep om mange av, særlig de unge, forskerne.

Dagens politikk er enda et dytt mot stupet for unge forskere.

Les også: Vant kampen om åpen tilgang til tids­skrifter

Publiseringssystemet som har vært gjeldende i akademia hittil, bruker i stor grad kvantitative målemetoder for å vurdere forskningens kvalitet. Særlig det såkalte tellekantsystemet påvirker forskerne i stor grad: Det gir forskere og institusjoner poeng etter hvilke tidsskrifter de publiserer forskningen i. Systemet belønner publisering i nivå 2-tidsskrifter, som er de mest prestisjefylte, høyere enn publiseringer i tidsskrifter på nivå 1. Sammen med nokså nye Plan S og kravene om å publisere åpent, skaper den nivå-inndelte publiseringsindikatoren imidlertid problemer. I artikkelen «Akademia i endring» beskriver Brekke hvordan insentivene til å publisere i lukkede tidsskrifter ikke er forenlige med insentivene til åpen publisering. Å publisere i tidsskrifter på nivå 2 gir høyere prestisje og mer inntekt til institusjonen – men få av dem er åpent tilgjengelige. Forskere blir stilt i en spagat: Skal de være en del av en bærekraftig (og lovfestet) utvikling mot åpen publisering, eller skal de sørge for egne karrieremuligheter ved å publisere i de mest prestisjefylte tidsskriftene?

De som kjenner dragkampen mest på kroppen, er unge, uetablerte forskere. Gjennomsnittsalder ved fast ansettelse er over 40 ved en del universiteter. Som Brekke skriver, har de unge mye å tape på ikke å publisere i lukkede tidsskrifter, slik status er nå. Slike publiseringer er i realiteten avgjørende for å få ansettelse eller opprykk ved mange institusjoner i dag. Samtidig er det sterkt press – kulturelt, finansielt og lovmessig – for å publisere åpent. Akademia er ikke alene om å ha mange unge i midlertidige stillinger; korte kontrakter er utbredt på dagens arbeidsmarked, og går i overveldende grad utover de under 40. Som midlertidig ansatt har man liten mulighet til å ta frie valg, og kommer lett i skvis mellom press fra ulikt hold. Derfor er det absurd og ansvarsløst at regjeringen legger overgangen til åpen publisering på skuldrene til forskere som allerede er under høyt press.

Les også: Topp­le­delsen ved BI truet

For å unngå å miste dyktige forskere til andre bransjer, må regjeringen kutte insentiver som strider mot Plan S. Tellekantsystemet er en rettmessig skyteskive, og har derfor vært på høring. Både Oslomet, Universitetet i Agder og UiT Norges arktiske universitet foreslo at nivåinndeling som publiseringsindikator fjernes. Med statsbudsjettet ble det klart at indikatoren forblir uendret, dermed også insentiver som trekker forskerne i motstridende retninger. Det er et slag i trynet på dagens og framtidens forskere. Målet om åpen publisering er innen øyesyn – da er det desto mer skuffende at regjeringen ikke makter å ta det nødvendige steget. I ryggen har de mange som mener nivå-inndelingen er et uunnværlig mål på kvalitet, deriblant UiO og Universitetet i Bergen. Det er en kortsiktig tankegang: Det viktigste for kvaliteten på norsk forskning, er, tross alt, forskerne selv. Dagens politikk er enda et dytt mot stupet for unge forskere. Det er usolidarisk og arrogant fra regjeringens side, som tilsynelatende gir blanke i hvem de legger på forhandlingsbordet. For samfunnet for øvrig, som er avhengig av god forskning i årene som kommer, er det kriiise.

Les også: Kommentar: –⁠ Fri meg fra PK-politiet