Selvutnevnte guder: «Exit» byr på en frydefull eksponering av finanseliten
Selvutnevnte guder: «Exit» byr på en frydefull eksponering av finanselitenPRESSEFOTO: INGEBORG KLYVE/FREMANTLE/NRK

«Rikdom og rastløshet»

Etter et par vaklende første episoder ender Exit opp som en av høstens mest severdige serier

Adam, William, Henrik og Jeppe er venner. Så fremt vennskap kan bygges opp fra en felles altoppslukende interesse for penger, dop og misogyni, og en rastløs kjedsommelighet over alt hverdagslig. De fire finansmennene utgjør hovedkarakterene i NRKs nye dramaserie Exit.

Exit er signert en av Norges dyktigste serieskapere og manusforfattere, Øystein Karlsen («Dag», «En Natt»), og premisset er forlokkende. Intervjuer med anonyme topper i den norske finansverden danner grunnmuren til seriens handlingsforløp. Et miljø få av oss har tilgang på, eller i det hele tatt var klar over at eksisterer, blottstilles. Det er klart et jantepreget titterinstinkt vekkes hos oss vanlige dødelige. Når serien i tillegg inkluderer et toppet skuespillerlag er det forunderlig å være vitne til noen første episoder som halter avgårde i en kvalitet som tidvis er nærmere en Team Antonsen-parodi av norsk drama enn overskuddsprosjektet vi var lovet.

Universitas har anmeldt No.4 sitt nyeste album «Duell»: Hit, men hvorfor ikke lenger?

For Exit starter med å skuffe. Karakterene virker grunnleggende umotiverte, dialogen er enten stotrende eller overforklarende, og en tydelig handlingstråd er vanskelig å få øye på. Spesielt skuffende er en scene i første episode, hvor investor Adam (Simon J. Berger) og hans kone Hermine (Agnes Kittelsen) er på middag hos sistnevntes mor (Lise Fjeldstad). Scenen kunne blitt brukt som et skoleeksempel på floskelpåstanden om hvordan norsk ikke er et språk egnet for filmmediet.

En slik påstand er selvsagt feil, noe serien selv etterhvert beviser. For det tar seg sterkt opp etter noen episoder. Dialogen blir mer naturlig leken og skuespillerne får flere karakterkvaliteter og motivasjoner å omsette ferdighetene sine i. Blant seriens høydepunkter finner vi en langtaknings-scene i sjette episode, med sylskarp replikkveksling mellom de fire vennene, som toppes i en kraftdemonstrasjon av en monolog fra Adam. Den er kynisk, hopper mellom det filosofiske og karakterbevisste banale, og Berger leverer den med en nonchalant sjarme en skamrik sosiopat verdig. Her er Karlsen i storform og tangerer sine beste manusøyeblikk fra «Dag» med en formfullendt regi.

Spesielt Pål Sverre Hagen som eiendomsutvikler i mentalt forfall og Kittelsen som kuet trofékone gjør gode roller. Hagen er kledelig røff i sitt spill av Williams balansegang over en syltynn linje mellom kjedsommelighet og galskap, og Kittelsen er sympatisk som den kjærlighetsblinde, verpesjuke og etterhvert realitetsorienterte Hermine, den eneste karakteren en samvittighetsfull seer noen gang heier på.

Den nye NRK-serien «Nudes» er ingen nyskapende serie, mener Universitas' anmelder: Nådeløse nudes

I portretteringen av finansmiljøets eksessive livsfråtsing fremstår serien troverdig nok. I alt manisk rusmisbruk og bastante polygami klarer man å forstå en slags absurd drivkraft bak karakterenes handlingsmønstre. Exit blir verken kapitalismeapologetisk eller -moraliserende, men beveger seg på individnivå, og fremlegger konsekvensene tilgangen på flerfoldige millioner kroner kan ha for et menneskesinn. Så må man selvsagt ta alt med en større klype salt, legge fra seg ønsket om total troverdighet, og nyte en noe overdreven fremstillingen av rikdommens bittersøte forbannelse.