– Som studentrepresentant i styret til Det samfunnsfunnsvitenskapelige fakultet og Universitetsstyret er min opplevelse at de eksterne, «inkompetente», representantene fra herskerklassen, rister liv i seige konservative styrer.
–⁠ Som studentrepresentant i styret til Det samfunnsfunnsvitenskapelige fakultet og Universitetsstyret er min opplevelse at de eksterne, «inkompetente», representantene fra herskerklassen, rister liv i seige konservative styrer.Illustrasjon: Øivind Hovland

Nyttige herskere

Eliter er ikke lette å like, men når de jobber for oss kan jeg elske dem.

Den herskende klasse er en systemfeil i offentlige virksomheter, om vi skal tro det professor Kristian Gundersen skriver i Morgenbladet 2. august: «Gjennom min deltagelse som vitenskapelig representant i universitetsstyret har jeg møtt noen av de fremste representantene fra den herskende klasse, og sett hvordan pølsene lages i styrerommet», skriver han kjekt.

Les Kristian Gundersens innlegg i Morgenbladet her.

Idar Kreutzer, den eneste fra Gundersens tid i Universitetsstyret som får æren av å nevnes ved navn, er nok en person det er lett å la seg provoseres litt av. Det er ingen tvil om at han tilhører den herskende klassen Gundersen sikter til. Han er administrerende direktør i Finans Norge, tidligere konsernsjef i Storebrand, og en vaskeekte styregrossist.

Skoene til denne mannen koster mer enn en månedsleie hos SiO. Det er lett å kritisere eliten, de udugelige folkene på toppen som håver inn penger på å gå fra styremøte til styremøte mens de leverer generiske forretningsjungelord. Få ting er mer besnærende enn at de rike og privilegerte egentlig ikke fortjener denne posisjonen. Slikt elite- hat er ofte en litt for enkel løsning på komplekse problemer. Men populisme er jo i vinden.

Les også: Kristian Gundersens nådeløse oppgjør.

Som studentrepresentant i styret til Det samfunnsfunnsvitenskapelige fakultet og Universitetsstyret er min opplevelse at de eksterne, «inkompetente», representantene fra herskerklassen, rister liv i seige konservative styrer. Noen blir nok overmannet.

En ekstern representant jeg satt i styret med sa at «jeg orker ikke å foreslå endringer lenger, det skjer jo ikke noe uansett». Likevel tar de ofte til orde for at forbedringer må gjøres i studiekvaliteten eller i kontakten universitetet har med arbeids- livet. Det skyldes trolig at deres kontakt med høyere utdanning er den samme som vår: de har også vært studenter.

Verden ser derimot annerledes ut fra det akademiske elfenbenstårnet. Ofte snakkes det om det akademiske felleskapet mellom studenter og akademikere. En forskjell mellom oss og dem, er imidlertid at de trolig aldri skal ha en vanlig jobb, men det skal vi.

Les også: Oslomet-rektoren om det omdiskuterte Honours-programmet: –⁠ Tanken på at vi ikke har et klassesamfunn er naiv.

Det er en grunn til at det har tatt en mannsalder å få på plass praksisordninger på noen studier. Jeg kommer aldri til å glemme en diskusjon vi hadde i styret til fakultetet om praksismuligheter i studietiden, da en av de vitenskapelige representantene i styret sa: «Jeg har ikke peiling på hva som er viktig for arbeidslivet. Jeg har aldri hatt en annen jobb enn denne».

De eksterne representantene som kommer utenfra har ikke bare hatt en annen jobb, men de er ofte også arbeidsgivere. Jeg har sittet i styrer på universitetet med eksterne representanter fra media, arkitektbransjen, finans, organisasjonslivet, hotellbransjen og fra departementene. Sett fra et studentperspektiv har de levert en realitetsorientering angående hva som venter studentene i arbeidslivet.

Les også: –⁠ Når vi tar hensyn til gjennomsnittsstudenten glemmer vi eliten.

Fra 1813 til 1995 var det ingen eksterne medlemmer i det øverste styret på UiO. Den gang het det «Det akademiske kollegium». Gundersen drømmer kanskje tilbake til friheten fra den klamme, eksterne hånd som departementet nå har inn i universitetene med «sine» eksterne representanter. Jeg tror at vi studenter skal prise oss lykkelige for det skal luftes litt i styrerommene med møllspiste tweedjakker, og at det bidrar til å bygge ned avstanden mellom universitetene på den ene siden, og samfunnet, inkludert arbeidslivet, på den andre siden.

At «herskerklassen» i styrene er mer studentvennlige enn akademikerne sier kanskje mer om holdningene hos noen akademikere enn at førstnevnte er helgener. Det er bra for oss at perspektiver fra arbeidslivet, og de som skal ansette mange av oss studenter, har en stemme i styrene på universitetet.

Eliter er ikke lette å like, men når de jobber for oss kan jeg elske dem. Det er bare bra at herrene og damene i møllspiste tweedjakker må belage seg på noen sleivspark fra de i blankpolerte sko. Selv om det virker å være litt sårt for noen.